Undersøkelse av sjøbunnen
Som forvaltningsmyndighet for kulturminner under vann må NMM undersøke sjøbunnen i områder hvor det skal gjøres arbeid i sjøen eller sjøkanten.
Undervannsarkeologene kan svømme over sjøbunnen i et avgrenset område og lete etter arkeologiske levninger i og på sjøbunnen. Er det større områder som skal undersøkes, kan det være mer effektivt å bruke en side-scan (sidesøkende) sonar.
En sidesøkende sonar sender ut et akustisk signal mot havbunnen som reflekteres tilbake og registrerer ekkoene på et skjermbilde. Grovt forenklet kan man si at den tar bilde av havbunnen med lyd i stedet for lys. Hvis skjermbildene fra sonaren viser at det ligger noe på sjøbunnen, kan arkeologene så dykke ned for å undersøke hva det er.
- 1/2
Eksempel på sonogram (sonarbilde). Norsk Maritimt Museum/Jørgen Johannessen - 2/2
Utstyr til sonarkjøring. Norsk Maritimt Museum/Jørgen Johannessen
Ofte vet man også allerede at det finnes kulturminner på sjøbunnen, for eksempel gjennom historiske kilder, eller meldinger fra lokalkjente, fiskere eller dykkere. Meldinger om funn fra fritidsdykkere har vært, og er, svært viktige bidrag til undervannsarkeologien.
Har du funnet noe av kulturhistorisk verdi? Last ned skjema, fyll ut og send det til din fylkeskommune:
-
Pål Nymoen graver kulturlag i Gaushola. Norsk Maritimt Museum/Elling Utvik Wammer
Dokumentasjon
Når arkeologene finner noe under vann, er det viktig med så god dokumentasjon av funnet og funnstedet som mulig.
Funnet må måles opp, beskrives og tegnes. Ja da, det er fullt mulig å både tegne og skrive under vann, bare man har riktig utstyr. Med målebånd og tommestokk, vannfast papir og -blyant kan man komme langt. Fotografi og video er likevel de viktigste dokumentasjonsmetodene i dag.
Med fotogrammetriske metoder er det mulig å lage nøyaktige, detaljerte 3D-modeller av funnsteder under vann basert på foto eller videoopptak. Fotogrammetri har vært brukt under vann siden 1960-tallet, men har først i de seneste årene blitt et virkelig lett tilgjengelig og tidsbesparende verktøy. Det krever relativt lite utstyr, sparer tid og er anvendelig for senere tolkningsarbeid. Ikke minst er metoden også godt egnet for å presentere funn og lokaliteter som ellers er utilgjengelige for de fleste.
- 1/1
Arkeolog Elling med bartmannskrukke, funnet i vraket av det vi tror er Pelikanen. Norsk Maritimt Museum/Frode Kvalø
La ligge eller grave ut?
Om et kulturminne ikke er truet av menneskelige inngrep eller andre prosesser, vil det som regel ha det best der det ligger. Eventuelt kan det sikres ytterligere ved at det tildekkes med duk, sandsekker eller lignende. Hvis kulturminnet imidlertid er truet, kan det hende at det må graves ut og tas inn til museet.
Graving under vann er naturlig nok litt annerledes enn på land. Funnene er som oftest tildekket, i alle fall delvis, av sand, mudder eller annet. Tynne lag med sjøbunn kan viftes vekk for hånd, men skal man fjerne større mengder masse må det andre hjelpemidler til. Museets arkeologer bruker blant annet en såkalt vannejektor, som drives med vanntrykk. Det kan sammenlignes med å bruke en støvsuger under vann. Massene som suges opp kan ledes gjennom en netting, hvor eventuelle små gjenstander fanges i nettingen og kan samles inn.
