En armbrøstnøtt på Oslos gamle sjøbunn

Under utgravningen av tomt B8b i Bjørvika i 2022 støtte arkeologene fra Norsk Maritimt Museum på en gjenstand vi ikke har funnet før. Gjenstanden er i bein eller gevir, og lå ved siden av en annen, avlang gjenstand laget av jern. Begge gjenstandene ble tatt inn sammen med leiren de ble funnet i, for å bli nærmere undersøkt av konservatorene på museet.

Gjenstanden i bein/gevir viste seg å være en armbrøstnøtt, den delen av armbrøsten som spenner buestrengen. Armbrøst, eller låsbue, er et skytevåpen som var i bruk i Norge fra 1100-tallet til ut på 1700-tallet.

Armbrøsten ble trolig først brukt i Kina, fra ca. 650 f.Kr. I Europa brukte grekerne, og senere romerne, armbrøst-lignende våpen fra ca. 400 f.Kr. Fra 1100-tallet ble armbrøsten stadig mer populær, og hadde blitt et vanlig stridsvåpen på europeiske slagmarker, samtidig som langbuen kom i bruk.

Langbuen og armbrøsten hadde hver sine fordeler og ulemper, og middelalderhærer hadde ofte avdelinger som besto av både bueskyttere og armbrøstskyttere. Mens langbuen hadde en høyere skuddtakt og var mye billigere å lage, krevde det mye trening og styrke for å traktere den.

Armbrøsten krevde trolig langt mindre trening for å kunne brukes, men var samtidig kostbar å lage, og ikke minst langsommere å trekke opp. På 1500-tallet ble armbrøsten utkonkurrert av ildvåpen som arkebusen, og ble deretter primært brukt som jakt- og sportsvåpen.​

Armbrøstnøtten hadde som funksjon å holde buestrengen spent. Når strengen var spent, ble pilen lagt oppå toppen med bakenden mot nøtten. Armbrøsten ble så siktet med på samme måte som et moderne gevær.

Når avtrekkeren ble trykket, snudde nøtten seg og utløste strengen og pilen. På denne måten kunne man skyte opp til 360 meter.

Etter litt videre konserveringsarbeid viste det seg at metalldelen også trolig hører til armbrøstet, sannsynligvis som en del av utløsermekanismen.

Videre tolkninger og analyser av funnet er fortsatt pågående.