Et fint dekorert knivskaft: verktøy, statussymbol eller begge?

I middelalderen var det vanlig å ta med sin egen kniv når man skulle spise. En kniv var en del av de personlige eiendelene til både vanlig og rike folk, og de fleste hadde en kniv hengende i beltet sitt. En fint dekorert knivslire kunne vitne om en høyere status i samfunnet. Fra 1300-tallet blir slirer mer uvanlig, noe som har blitt tolket til å henge sammen med en økende variasjon i knivstørrelser og flere spesialiserte kniver. Kanskje et dekorert knivskaft ble viktigere ettersom man ikke lenger kunne bruke dekorerte slirer til å vise status. En annen mulig forklaring for at slirene blir mindre vanlig utover middelalderen, kan være at de ble laget av tekstil istedenfor lær og at det materiale oftere forsvinner i det arkeologiske materialet.

Gaffelen blir ikke vanlig å bruke før seint på 1600-tallet, og da var det ofte kun de rikere husholdningene som brukte bestikk. Kniven er derfor den eldste typen av bestikk som vi fortsatt bruker, og den gikk fra å være et vanlig verktøy som alle bar på beltet sitt, til et luksusobjekt som skulle vise status ved spisebordet.

Knivskaft kan være laget av mange forskjellige materialer. De vanligste er organiske materialer som bein, gevir og tre. Dyrere eksemplarer var laget av metall som kopper, tinn eller sølv. En interessant oppdagelse fra Amsterdam er at halvparten av knivskaftene der som er laget av dyremateriale (gevir, bein, horn og elfenbein) faktisk er laget av elfenbein. Elfenbein blir ofte sett på som luksusmateriale og det stemmer nok når det er snakk om middelalderen, men fra slutten av 1500-tallet importerer den Nederlandske republikken enorme mengder med elefant elfenbein fra vest Afrika. Det gjorde at håndverkere hadde lett tilgang til elfenbein og det ble fort et vanlig råmateriale til hverdagslige gjenstander som kammer og knivskaft. Det er lite kjent om eksport av elfenbein fra Nederland til andre land, men det er ikke usannsynlig at noen knivskafter av elfenbein endte opp i Norge, enten som eksportprodukter eller som personlig eiendom til en nederlandsk kjøpmann.

Om vårt skaft kan være av elfenbein skal vi se nærmere på når feltarbeidet er over og analysene av alt det vi har funnet begynner. Det vi kan si er at skaftet trolig enten hørte til, eller var ment for, en bemidlet person før den endte opp på sjøbunnen i Oslos havn.

https://www.mauritshuis.nl/ontdek-collectie/kunstwerken/1203-stilleven-met-kazen-amandelen-en-krakelingen/

Rijkelijkhuizen, M. 2017. Knife makers and knife handle production in 17^th and 18^th century Amsterdam. In: Cahiers LandArc 2017 – N24.