Unik øks funnet i Oslo havn- et mulig spor etter båtbyggeren fra middelalderen

Øksen ble funnet med metalldetektor, og tatt ut i et preparat fra leirelag som kan knyttes til sen-middelalder, nærmere bestemt første halvdel av 1400-tallet. Preparatet ble fraktet til Norsk Maritimt museum der det forsiktig ble renset frem og undersøkt. Den noe uvanlige utstikkende og avlange formen på øksebladet kom tydelig til syne og det ble antatt at dette er en teljeøks, eller såkalt T-bile på fagspråket.

En teljeøks er en øks som vanligvis ble brukt til å telje (jevne til) større overflater. Enten for å lage bord til eksempelvis båter, eller å kante stokker, for eksempel for å lage firkanta bjelker. Det finnes flere illustrasjoner fra middelalderen som gjengir situasjoner der teljeøks er i bruk, svært ofte i forbindelse med båtbygging. Tegningen nedenfor er et godt eksempel på dette, der to menn fremst i bildet teljer et bord i forbindelse med bygging av et skip, i dette tilfellet en slags gjengivelse av historien om Noa`s ark. Illustrasjonen er fra Nürnbergkrøniken utgitt i 1493.

Vår øks fra senmiddelalderen passer tidsmessig godt med bildet gjengitt over. Imidlertid har vår øks en litt annerledes utforming. Den er mer utstikkende og har et tynnere avlangt blad. Da er det andre paralleller som er mer sammenfallende.

Det eldste kjente eksempelet som viser bruk av en slik teljeøks er fra det berømte Bayeux-teppet fra cirka 1070. Teppet fremstiller Vilhelm Erobrerens invasjon av England og slaget ved Hastings i 1066. I en båtbyggerscene vises en mann som «teljer» bord som skal brukes i skipene. Denne øksen er svært lik den vi har funnet og kan være dens nærmeste parallell.

I Norge vites det i skrivende stund om kun et lignende funn. Dette er et løsfunn fra Sogn og Fjordane og er antatt å være fra Merovingertid. Denne ser imidlertid ut til å være noe mindre enn vår øks, men viser til at denne type øks har vært i bruk et relativt langt tidsspenn.

I Snorre Sturlassons Olav Tryggvasons saga er de som teljer bord nevnt som en egen gruppe i forbindelse med bygging av større skip.

«Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort.»

Olav Tryggvasons saga kap. 88.

Det er observert i denne sammenheng at Snorres oppramsing av deltagere er hierarkisk. Først nevnes kongen som byggmester, så Torberg som stevnsmed, så skipsbyggerne (de som monterer delene på skipet), deretter de som teljer og formgir tømmeret, så de som smir naglene, og til sist dem som kjører tømmeret. De som teljet treet var altså ikke i de øverste sjikt i forhold til de større skipsbyggerprosjektene.

I forbindelse med vår øks funnet i Oslo i senmiddelalderen vet vi at byhåndverkere i Oslo ofte kom sørfra på denne tiden. På utenlandsreiser eller gjennom omreisende håndverkere fikk Oslofolk kjennskap og inspirasjon, og de aller fleste håndverksprodukter hadde derfor sine paralleller i tysk, nederlandsk og engelsk håndverkstradisjon. Mange av håndverkerne i byen var tyskere.

Om dette gjelder båtbyggerne også, vet vi ikke. Det er imidlertid påpekt at båtbyggertradisjonene fra 1200-tallet og utover lenger sør i Skandinavia ser ut til å være mer åpne for nyskapninger. Det samme kan vi også se i båt/skipsfunnene vi har fra senmiddelalder og tidlig nytid. Den blandede bruk av teknikker viser nettopp til båtbyggere med kjennskap til mange forskjellige typer teknologiske løsninger, og at de ikke er redd for å prøve dem ut i en og samme båt. Dette på kryss av de tidligere ellers så adskilte tradisjonene. Dette kan indikere at båtbyggerne trolig ikke lenger hadde slike begrensninger som et strengt tradisjonsbundet samfunn har. Noe som igjen kan antyde at samfunnet senmiddelalderens Oslo var et mer åpent samfunn både for nye impulser og uttesting av nye metoder, også innen skipsteknologi.

I dette miljøet levde kanskje vår båtbygger som var så uheldig å miste øksa si på sjøbunn i gamle Oslo havn. Vi får håpe han hadde en reserve…

Adams, Jonathan.2003 Ships, Innovation & Social Change. Aspects of Carvel Shipbuilding In Northern Europe 1450 – 1850. Stockholm Studies in Archaeology 24. Stockholm Marine Archaeology Reports 3. Docusys, Stockholm

Bill, Jan 1995 Getting in to business – Reflections of a market economy in medieval Scandinavian shipbuilding. I Shipshape. Essays for Crumlin-Pedersen. Redigert av Olaf Olsen, Jan Skamby Madsen og Flemming Rieck. The Viking ship Museum. Roskilde 2009 From Nordic to North European - Application of Multiple Correspondence Analysis in the Study of Changes in Danish Shipbuilding A.D. 900-1600. I Between the seas. Transfer and Exchange in nautical Technology - Proceedings of the eleventh international symposium on boat and ship Archaeology. ISBSA 11. S 429-437. Redigert av Ronald Bockius. Verlag des RömischGermanischen Zentralmuseums. Mainz

Nedkvitne, Arnved og Norseng Per G. 1991 Oslo bys historie. Bind 1. Byen under Eikaberg. Frå byens oppkomst til 1536. s 271 J.W. Cappelens Forlag A/S. Oslo

Vikingskibsmuseet i Roskilde:

https://www.vikingeskibsmuseet.dk/fagligt/e-laering/vikingetidens-langskibe/de-historiske-kilder/langskibet-i-middelalderens-sagatekster

Snakket med Lars Stålegård, tradisjonsbåtbygger, og Professor Emeritus Arne Emil Christensen samt konservator Anders Helseth fra KHM med henvisning til denne