"Trading ballast" - handel med bryner, kvernstein og kleber

At så få funn er gjort uten last, er ganske rart og jeg har tenkt at det må finnes flere. Mange flere. Fra undersøkelser i kjente steinbrudd og utgravninger rundt om i Europa vet vi at eksporten av bryner, kleber og kvernsteiner hadde et stort omfang i vikingtid og middelalder. Tusenvis av fartøy har seilt fra Norge med disse varene som del av lasten.
 
Til tross for den meget lange eksporthistorien, og at så og si all transport må ha gått sjøveien, kjente man inntil ganske nylig kun til fire kvernsteinslaster på sør og vestlandet samt det nevnte Klåstadskipet og et middelalderskip fra Telemark med last av bryner. Etter å ha gjennomført en kartlegging basert på kombinasjon av systematiske registreringer, søk i museumsarkiv og en aktiv etterlysningskampanje blant fritidsdykkere har funnlisten blitt betydelig lengre. Den omfatter nå 12 sikre forlissteder med kvernsteinslaster, 13 med brynestein og fire med kleberkar. Ved flesteparten av disse til sammen 29 lokalitetene er kun steinlasten tilbake og bare unntaksvis finnes skrogdeler og rester av annen last. Alle kontekstene tolkes som ubrukte varer eller råemner ment for eksport. Svært få av lastene har samlet vekt stor nok til at steinproduktene skal forstås som hovedlasten, derfor må det være snakk om såkalt "dellast" eller omsettelig vareballast.

Alle handelsskip fra vikingtid og middelalder har hatt behov for ballast over kjølen, enten i form av naturstein, ”varestein” eller annen tyngre last for å oppnå nødvendig stabilitet i seilas. Brynestein, kvernstein eller kleber kan dermed ha vært både ballast og en typisk del-last eller partivare kombinert med annen lettere last, for eksempel huder, ull, lin og pels. Av skriftlige kilder framgår det at Grenlandsregionen i Telemark var kjent for å kunne tilby kombinasjonen Eidsborgbryner og tømmer. Slik varekombinasjon må anses å være gunstig rent lasteteknisk men også transportøkonomisk: Både lasten og ballasten kan omsettes og de to varesortene utgjør en forutsetning for å stabilisere et fartøy og gjøre det seilklart. I tillegg til maritime kunnskaper om leder og havner må derfor innsikt i hvordan å sammensette varer ha vært en av handelsfolkenes viktigste kunnskaper. Sammensetningen må også være kostnadseffektiv og kombinert av både  tyngre og lettere varer som gjennom avstand kan gi varene merverdi.

Med de sterke formasjonsprosessenene våre kyster utsetter skipsvrak for vil det nok kun være uforgjengelig materiale som steingjenstander tilbake fra de virkelig gamle forlisene. Undersøkelsen har så langt vist at det ved å fokusere nettopp på ”uvanlige steinformasjoner på sjøbunnen” er mulig å spore disse forlisstedene. Dette åpner igjen for muligheter til å bringe inn mye ny empiri som gir spennende perspektiver til flere forskningstema. Skipsforlis med steinvarer utgjør på flere måter et særegent kildemateriale, det åpner for andre spørsmål, og andre svar enn hva man vanligvis kan håpe å få ut av det samme gjenstandsmateriale dersom det er funnet som enkeltgjenstander for eksempel i graver eller kulturlag. For det første er det snakk om en større ensartet samling varer der arbeidsprosesser kvaliteter og typer kan studeres som et stillbilde av en (mislykket) sekvens, i en varetransport. Ettersom det oftest dreier seg et ensartet materiale er det å beskrive dem rent typologisk en av flere tilnærminger som er  relevant å anlegge ved videre undersøkelser. Dateringene er så langt spredt over tusen år og ligger i tidsrommet 900- til 1900-tallet.

Studien fokuserer på muligheten disse skipslastene gir for å klarlegge organisering av eksporten og sjøfartens struktur relatert til produksjonssteder, småhavner og lasteplasser. Proveniensbestemmelse av steinvarene i samarbeid med geoarkeologisk kompetanse er en viktig del av prosjektet.

Oppdatering 03.12.2012: Viktig funn oppdaget.

5. juli 2012 fant Elisabeth Lehne, sammen med syv meddykkere fra Mandal Dykkerklubb, rester av et forlis på sjøbunnen nær en liten holme ca. 3 kilometer sørvest for Mandal sentrum. Funnet ble kort tid etter rapportert til Norsk Maritimt Museum, og det er nå gjort en første registrering på lokaliteten. Oppdagelsen inneholder et svært viktig kulturhistorisk kildemateriale, og er blant de mest betydningsfulle funn av kulturminner under vann som er gjort i Vest Agder.