Skjulte skatter fra Bjørvika: treboller, trefat og en låsepinne

Akkurat nå foregår det en arkeologisk utgravning på tomten hvor Bjørvika skole skal bygges. Nede i leira, der det en gang var havbunn, finner arkeologene en rekke gamle gjenstander. Disse gjenstandene ligger gjemt under lag på lag med sand, kulturlag og sjøavsatt leire, som en tidskapsel fra byens historie. Men hvordan i all verden havnet de der ute på det som i middelalderen og tidlig moderne tid var hav?

Mistet, skylt ut eller kastet?

Kanskje ble noen av tingene mistet fra båter som ferdedes i Bjørvika. Tenk deg en travel havn for flere hundre år siden: en skipper losser varer fra en skute, og plutselig glipper en tønne med handelsvarer fra dekk. Splæsj! Tønnen forsvinner ned i dypet. For skipperen var det sikkert et surt tap, men for oss blir det en skatt som forteller om livet den gangen.

En annen mulighet er at gjenstandene ble skylt ut med Alnaelva. I middelalderens Oslo og frem til 1624 (Gamlebyen) rant Alnaelva tvers gjennom byområdet og ut i Bjørvika. Tenk om noen inne i byen kastet en ødelagt gryte eller et par utslitte sko i elva for lenge siden. Strømmen i elva tok tak i dem og førte dem nedover mot fjorden. Der elva munnet ut, sank tingene til bunns. Over tid kan mange slike småting ha samlet seg opp på havbunnen utenfor elvemunningen. For datiden borgere var dette bare rusk og rask de ville bli kvitt, men ironisk nok er det nettopp søpla deres som i dag er skatter for arkeologene.

Mest sannsynlig ble mye av tre, bein og lær opprinnelig kastet eller deponert inne i byen. Over tid har Alnaelva ført dette materialet med seg, spesielt under flommer, der elva har erodert ut masser fra byområdet. De lette materialene – tre, lær og bein – har drevet med strømmen og endt opp her på tomta vi graver i dag, mens tyngre gjenstander har blitt liggende nærmere elveutløpet. Denne naturlige prosessen, hvor eldre funn blir ført ut av elva og avsatt i senere avsetningslag, betyr at vi finner middelaldergjenstander i lag som ellers tilhører perioden etter reformasjonen. Det viser hvordan elva har formet Bjørvikas arkeologiske lag gjennom århundrene, og hvordan fortidens spor kan forflyttes og bevares på overraskende måter. 

Treboller og fat: middelalderens kjøkkenutstyr

Hva kan en slitt, gammel trebolle fortelle oss om Oslos eldre historie? Ganske mye, skal det vise seg. Under utgravning for Bjørvika skole har arkeologer så langt funnet to treboller, et trefat og en liten låsepinne av tre. Disse gjenstandene kan virke ubetydelige ved første øyekast, men de er små skatter som gir oss et unikt innblikk i hverdagslivet i middelalderens Oslo.

 

Denne trebollen var hel helt til den fikk et ublidt møte med en gravemaskin. Slike uhell skjer på utgravningsplasser, men selv i fragmentert tilstand kan den fortelle oss mye. Bollen er dreid og har et innrisset bumerke på bunnen – et personlig merke som kan ha vist eieren eller håndverkeren som laget den. Foto av Kirstine Møller  Gray, NMM

I middelalderen og tidlig moderne tid var treboller og trefat det vanligste serviset man hadde hjemme. De var datidens tallerkener og skåler – robuste, rimelige å lage og praktiske i bruk. Nesten alle, både fattig og rik, brukte treboller til å spise og drikke av i det daglige. I en slik bolle kunne man ha grøt til frokost, suppe eller sild til middag, og kanskje øl eller mjød om kvelden. Treboller fungerte til det meste, og det var ikke alltid så lett å skille hva som var en ølbolle og hva som var en vanlig matbolle – de ble brukt om hverandre. Noen av trebollene hadde også innrissede bumerker – enkle, personlige tegn som fungerte som en slags signatur. Disse merkene kunne vise hvem bollen tilhørte, eller kanskje hvem som hadde laget den.

De trebollene som er gravd frem i Bjørvika ser kanskje simple ut for oss: mørknede av tid, med sprekker og avskallinger etter århundrer i jorda. Men tenk på hva de har vært igjennom: kanskje har en av dem falt over bord fra en båt lastet med tørrfisk, eller blitt mistet av et barn som spiste grøten sin ved havnekanten.

Også denne trebollen var hel inntil møtet med en gravemaskin. Etter hundrevis av år i jorda har den fått en mørk patina fra leira og fuktighet. Likevel ser vi tydelig de fine dreiemerkene som vitner om håndverket bak bollen. Foto av Kirstine Møller Gray, NMM

Grunnen til at vi i det hele tatt kan finne treboller som dette, er at de har ligget i våt leire med lite oksygen – naturens perfekte konserveringsmiddel. Nede i havneslammet innerst i Oslofjorden har treverket holdt seg forbausende godt. Disse trebollene er altså eksepsjonelt godt bevart til å ha ligget flere hundre år under bakken. Når vi vasker bort leiren, kan vi fortsatt se slitasjen etter bruk – hver ripe og skramme forteller en del av historien.

Låsepinnen: en liten trebit som holdt verdiene trygge

Ved første øyekast ser låsepinnen ut som en helt vanlig treplugg. Den er liten og enkel, grovt tilspikket og smalner mot den ene enden. Likevel var denne beskjedne pinnen en viktig del av hverdagen. Før låser av jern ble allemannseie, måtte folk finne andre måter å sikre eiendelene sine på. En låsepinne av tre kunne fungere som en slags nøkkel eller hengelås: man stakk den gjennom en åpning eller et øye i døra eller kistelokket, slik at låsen holdt seg lukket til pinnen ble fjernet.

Se for deg en handelsmann som avslutter arbeidsdagen på brygga. Han pakker sammen varene sine i en trekiste, lukker lokket og sikrer det med slik trepinne. Nå kan han dra hjem med visshet om at varene er trygge for tilfeldige langfingrede sjeler. Eller kanskje ble låsepinnen brukt på døra til et skur nede ved havna, der fiskeredskap og verktøy ble låst inne for natten. Denne lille gjenstanden minner oss om at selv vanlige folk i middelalderen og tidlig moderne tid hadde ting de ville beskytte – enten det var penger, matvarer eller arbeidsredskaper. Å ha en låsepinne var en enkel, men effektiv løsning for å holde uvedkommende ute.

Betydningen av funnene: små ting, store fortellinger

Trebollene og låsepinnen fra Bjørvika er kanskje små og beskjedne, men betydningen deres kan være stor: slike hverdagslige gjenstander er som tidskapsler. De tar oss tett på menneskene som levde her før oss – ikke konger og riddere, men vanlige kvinner, menn og barn. Gjennom en slitt bolle kan vi nesten føle felleskapet rundt middagsbordet for mange hundre år siden. En enkel trepinne kan på sin side gi oss et glimt av bekymringen en mor kan ha hatt for å sikre familiens matkammer.

For historikere og arkeologer er det nettopp slike små funn som fyller ut bildet av fortiden. De skaper bro mellom oss og de anonyme livene som ellers sjelden nevnes i sagaer eller krøniker. Hver gang vi finner et redskap, et kar eller en låsemekanisme fra fortiden, kan vi lære noe nytt om hvordan folk tenkte, jobbet og levde. Små treskåler kan fortelle om matvaner og sosiale tradisjoner. En låsepinne kan si noe om eiendomsforhold, trygghetsbehov og smarte løsninger på hverdagsproblemer.