Jon Michelet- 1944-2018

Det var med stor sorg at museet mottok meldingen om Jon Michelets bortgang. Jon Michelet var en svært viktig samarbeidspartner for Norsk Maritimt Museum og har vært veldig viktig for fokuset på krigsseilerne og deres historie. Gjennom «En sjøens helt»-serien ble det nærmest skapt en folkelig bevegelse og bøkene har vært verdifulle for de krigsseilerne som er igjen og for etterkommerne og familiene til krigsseilerne. Jon Michelet støttet utstillingen "Torpedert- krigsseilere under første verdenskrig" på Norsk Maritimt Museum gjennom Polstjernefondet. Utstillingen skal stå til 11.11.2018.

Ikke minst var Michelet en viktig pådriver for å hedre de utenlandske krigsseilerne og støttet Stiftelsen Arkivet i deres arbeid for å skape større kunnskap om utenlandske sjøfolk på Nortraship-flåten. Begynnelsen på dette prosjektet var talen ved Krigsseilermonumentet på Bygdøynes 8. mai i 2013.

Vi hedrer Jon Michelet og gjengir talen i sin helhet her.

​Forfatter Jon Michelet 

Ærede krigsseilere! Kjære alle frammøtte!

Da kong Olav den femte talte ved avdukingen av dette monumentet i september 1980,sa han at det er «et monument som for alle tider skal minne det norske folk om våre krigsseileres innsats for Norges frihet.»Vi er samlet her på frigjøringsdagen den 8. mai for å minnes og hedre de norske kvinner og menn som gjorde en uvurderlig innsats for landet vårt under 2. verdenskrig på havet.Kong Olav snakket om de store omkostningene denne innsatsen hadde. Han sa: «Nesten halvparten av vår flåte fra 1939 gikk ned og ca. 4500 sjøfolk kom aldri tilbake.»Dette tallet 4500 inkluderte både sjøfolk fra handelsflåten og Marinen. De vi mest av alt skal minnes på en dag som denne er de som satte livet til under krigsseilasen.

Sist helg hadde jeg gleden av å snakke med to av veteranene som overlevde etter en heroisk innsats under krigen på havet. Det skjedde under Bokfestivalen i Tvedestrand. Der satt jeg i et panel sammen med den nå 93-årige Monrad Mosberg. Han tjenestegjorde i Marinen, og hans dramatiske opplevelser var tallrike. Den verste hendelsen han var med på var torpederingen av den norske jageren Svenner på D-dagen den 6. juni 1944, under invasjonen i Normandie. Nesten hele maskinbesetningen på Svenner ble utslettet etter en eksplosjon i maskinrommet. Mosberg seilte på dekk. Han ble reddet om bord i et britisk krigsskip. Men selv om han overlevde, satte Svenners tragiske forlis og andre krigshendelser sine spor i ham, både fysisk og mentalt. Den mentale påkjenningen kom som seinskader mange år etter krigen. Det er dette vi kaller krigsseilersyndromet.Vi skal i ærbødighet og med respekt tenke på alle de sjøfolkene fra handelsflåten og Marinen som slet med akutte fysiske og mentale skader, og med seinskader. Vi må kunne si at detnorske etterkrigssamfunnet ikke hadde stor nok forståelse for hva de var blitt utsatt for,og ikke gjorde nok for å hjelpe dem. 

Av dette bør vi trekke en lærdom som gjelder dagens veteraner. De som har kjempet med det norske flagget på brystet i krigene etter 2. verdenskrig. Lærdommen må være at vi forstårhva de kan ha vært utsatt for, og at vi hjelper dem med å overvinne de skadene de kan ha fåttpå kropp og sjel.Den andre veteranen jeg møtte i Tvedestrand var Morten Giving. Og her snakker vi om en virkelig oldtimer! Med sine 102 år er han antakelig den eldste gjenlevende krigsseileren fra handelsflåten. Vi hadde en lang samtale om hans tid som maskinist på flere skip. Giving har en sylkvass hukommelse. Hans beretning om torpederingen av M/T Garonne av Oslo i Middelhavet i mars 1943 prentet seg fast i meg. Det samme gjorde det han fortalte om seilasen over Atlanteren med den provisorisk reparerte tankeren. I stormvær lakk den som en sil, og vannet sto helt opp på skottet til maskinrommet.Givings krigsseilas satte spor både fysisk og mentalt. Han slet med et magesår som legen sa var 90 prosent mentalt. Da han gikk på maskinistskolen i Kristiansand fikk han en blødning som nær hadde kostet ham livet.

Mosberg fikk mange gode år i Sjøforsvaret etter krigen. Giving fikk mange gode år som lærer på Risøya sjøguttskole. Jeg skal hilse fra begge to.På Garonne seilte Giving sammen med en av de kvinnelige sjøheltene, radiotelegrafist Betty Ottersen. Til tross for det norskklingende navnet, var hun ikke norsk. Hun var kanadisk.I min almanakk fra Bergen står 8. mai ikke bare oppført som Frigjøringsdagen, men også som Liberation Day. Vi feirer denne frigjøringsdagen i mai sammen med de nasjonene vi var allierte med, fra USA i vest til Russland i øst. Vi skal hedre våre egne sjøfolk fra krigen. Men jeg synes tida nå er moden for å hedre de sjøfolkene fra andre nasjoner som seilte på norske skip i alliert fart og som satte livet til.

La meg bruke to skip som eksempler. Det ene er tankskipet Nortind, en 12 000-tonner somNortraship overtok som nybygd i Storbritannia i 1942. I januar seilt hun fullastet i en konvoi fra New York for Liverpool. I en storm øst for Kapp Farvel på Grønland brak det norske tankskipet Kollbjørg i to. Nortind og amerikanske Pan Maryland holdt seg i nærheten av havaristen for å bistå. Denne heltemodige innsatsen ført til at Nortind mistet konvoien.Som straggler ble hun et enkelt bytte for torpedoer fra en tysk ubåt. Hele mannskapet på 40 og to nederlandske passasjerer omkom.I guttestillingene, dekksgutter, maskingutt, messegutter om bord var det seks briter og en australier. De to yngste var sytten, den eldste 21.La oss stoppe opp et øyeblikk og tenke på disse guttene som satte livet til i en storm ved Kapp Farvel, under seilas med krigsviktig olje, etter et forsøk på å bistå havarerte kamerater fra et annet skip.

Jeg synes de fortjener vår heder og respekt. Mitt forslag er at det opprettes en minneprotokoll eller et minnealbum i Sjømennenes Minnehall i Stavern der navnene på de omkomne utenlandske sjøfolkene i den norske handelsflåten føres inn.Vi lever i en internasjonalisert verden. La oss vise verden at vi nordmenn også bryr oss med tapre sjøfolk fra hele verden som satte livet til i seilas under norsk flagg!Når det gjelder Nortind er det enkelt. Jeg har navnene på de sju omkomne utlendingene. For andre skip og mannskapers vedkommende kan det kreves forskningsarbeid, for ikke å si detektivarbeid, å finne de utenlandske omkomne. Men vi har greid å finne navnene på våre egne falne, som står risset inn på minneplatene i hallen i Stavern. Så noen umulig oppgave kan det ikke være å lage en protokoll over de omkomne utledningene. Mange av dem kom fra våre nordiske naboland, særlig Sverige og Danmark, men også Finland. Anslagsvis 100 svenske sjøfolk satte livet til i seilas for de allierte på norske skip. Jeg vil tro at tallet på dansker er omtrent tilsvarende. Er det ikke på tide at vi hedrer disse våre nordiske brødre? Heder fortjener også sjøfolkene fra de tre baltiske landene og Russland som ga livet under norske flagg. Så er det de mange britene og sjøfolk fra de britiske samveldelandene, fra Nederland, Spania og andre land. Ja, helt fra Uruguay.

Mitt andre eksempel er det lille, gamle dampskipet Woolgar av Tønsberg som ble senket av bomber fra japanske fly ved Java i mars 1942. Ganske mange kjenner til livbåtferden etter Woolgars forlis. Med 88 utrolige døgn var den en av krigens lengste, kanskje den lengste livbåtseilasen. Mesteparten av Woolgars mannskap var kinesisk. Dette var kinesere som seilte for de allierte under norsk flagg. Mange av dem omkom. Vi vet ikke noe nøyaktig tall, fordi vi ikke kjenner skjebnen til den ene livbåten.Og kineserne fra Woolgar var ikke de eneste som omkom under seilas på norske skip for de allierte. Mange norske skip i Østen-fart seilte med såkalt China Crew, og mange av dem gikk tapt med mann og mus. Dette er et nesten ubeskrevet blad i vår sjøfartshistorie. Jeg tror vi gjør klokt i å fylle dette bladet, gjennom forskning og granskning. Det kan hende vi finner et og annet vanskelig og ubehagelig her. De får vi tåle. For vår framtidige relasjon til Kina og alle jordas folk av kinesisk herkomst – og den skal vare i mange, lange år - tror jeg det kan være meget viktig at vi kaster et ærlig søkelys på denne delen av krigshistorien, og at vi hedrer de kineserne som fortjener å hedres.

Jeg synes det er greit å bruke Liberation Day til også å anlegge et internasjonalt perspektiv på hvem vi skal minnes.Men 8. mai, her ved Krigsseilermonumentet, er en dag da vi nordmenn naturlig nok først og fremst minnes dem som dette monumentet er reist for: Våre egne som kjempet på havet, og våre falne på havet. Det gjør vi i ærbødighet, med respekt og med stolthet over at slik kvinner og menn fantes i folket vårt. Det har oppstått en moteretning blant en del svenske intellektuelle der enhver markering av det nasjonale, norske blir vurdert som norsk nasjonalisme. Det gjelder alt fra våre triumfer i langrenn eller håndball til vår feiring av dager som 8. mai og 17. mai. De mest eplekjekke av disse svenske intellektuelle våger til og med å bruke et ord som fascisme om norsk feiring av nasjonale høytidsdager. Hvis noen av disse hadde vært her nå, tror jeg ikke de hadde våget å se oss inn i øynene og utbasunere det stygge ordet.

For jeg tror at selv de mest framfuse av dem ville ha fotstått at det vi her og nå gjør er det stikk motsatte av oppblåst nasjonalisme, for ikke å snakke om fascisme. Det vi gjør, i vår fulle rett og av hele vårt hjerte, er å hedre de av våre landsmenn som sloss i første linje mot fascismen og nazismen.Uten innsatsen til våre sjøens folk under krigen, kunne verden i dag ha sett annerledes ut.Norske tankeskip fraktet 40 prosent av petroleumen til Storbritannia under The Battle of Britain. Uten denne flybensinen ville Royal Air Force hatt vansker med å få sine Spitfires og Hurricanes på vingene mot Luftwaffe. Hadde Hitler vunnet krigen i britisk luftrom, ville Storbritannia kunne ha falt. Vår verden i dag kunne ha sett helt annerledes ut. Her i Norge ville vi kanskje ha levd under diktaturet til Terbovens og Quislings etterkommere.

Som kong Olav sa i sin tale her: «Norske skip var med på å bringe forsyninger til samtlige større krigsteatre, og deres besetningers innsats var av overveldende betydning for den endelige seier og for den gjenoppbygging av vårt land som fulgte.»Uten innsatsen til sjøens folk, både de sivile og militære, ville vår norske nasjon og vårt selvbilde kanskje ha vært et helt annet i dag.Kong Olav sa i talen sin her: «Churchill uttalte en gang i begynnelsen av krigen at den norske seilende flåtes innsats var jevngod med en million soldaters på landjorden.» Siden kongen nevnte Churchill, vil jeg anta at britenes statsminister også sa dette om en million. Da gjentok Churchill i så fall noe den amerikanske admiralen Emory S. Land sa i en tale til norske sjøfolk i september 1941: «The Norwegian Merchant Navy is more worth to the allied cause than one million soldiers.” 

En brite ved navn Dickens sa det veldig bra. Dette var ikke min store forfatterkollega Charles Dickens, nei, det var den britiske admiral Gerald Dickens. I en radiotale over BBC i januar 1941 sa han: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha latt Hitler diktere oss sine betingelser.»USAs president Franklin Delano Roosevelts ord «Look to Norway», har vi lagt oss på minne.«Hvis det er noen som ennå undrer seg på hvorfor denne krigen blir utkjempet, la ham se på Norge,» sa Roosevelt. Men det mange har glemt er i hvilken sammenheng talen ble holdt. Det var på Washington Navy Yard den 16. september 1942. Da ga USA kong Haakon en – litt forsinket – gave til hans 70-årsdag. Det var ubåtjageren KNM «Haakon VII», som siden gjorde en stor innsats for Marinen i eskortetjeneste for konvoiene over Atlanteren.Roosevelt benyttet anledningen til å hylle innsatsen til norske sivile og militære sjøfolk.Nå har jeg, etter fattig evne, prøvd å gjøre det samme. Det har vært en ære for meg. Ved en anledning som denne må man stille seg spørsmålet: Er jeg verdig til å taleved Krigsseilermonumentet? Jeg har stilt meg det spørsmålet så mange ganger at jeg til slutt måtte holde opp, og tenke: Du er invitert. Du har i løpet av 2000-tallet hatt det privilegium å få skrive en del bøker om krigsseilerne. Nå har du fått det privilegiet det er å tale for dem. Gjør det!Kong Haakons slagord var «Alt for Norge».

På havet ga norske kvinner og menn, titusener av sjøens folk, alt for Norge. For å si det med Nordahl Grieg: Evig heder skal de ha.