Jakten på søppeløya, Langøyene, Oslo

Befolkningsøkningen var voldsom på slutten av 1800-tallet og hvor skulle alt søppelet gjøres av? Ikke mange var villige til å ta i mot søppelet fra byen. Så oppdaget man at Nesodden ikke hadde underskrevet strenge renholdsavtaler slik at sundet mellom Langøyene med dybder på mellom 25 og 8 meter kunne brukes. Lasteprammer ble benyttet, men mye av søppelet fløyt med strømmen i sundet slik at folk klaget på at avfall drev i land.

I 1911 stakk søppelet opp over vannet og i et oppslag i Aftenposten kan man lese om folk som klager på fluene. Hør bare her på utdrag som; fluesvermene er over oss, himmelen formørkes, en bil holdt på å kjøre utfor en bru, et forelsket par ble forfulgt av en hel sverm, mange får ødelagt sommerfrokosten av millioner av fluer. Og søppeldynga på Langøyene får hovedskylden for plagene.

Men ikke alle hadde problemer med søppelet, Stig Johansen som er oppvokst på Langøyene kunne fortelle at fyllinga ga penger i kassa. Ungene fant rør, brett, fat og gamle kjeler i kobber og messing som de solgte til skraphandleren. De kunne også finne sølvtøy, så hjemme hadde de det riktig standsmessig.

På land var det derimot en litt annen stemning, i et annet oppslag i Dagbladet står det at de ti barna undervises av en 70 år gammel lærer som må vasse over isen fra Bækkelaget. Det hele ender med tvangsflytting på 50-tallet før øya blir gjort om til grøntareal og badestrand for byens innbyggere.