Islegg: fortidens skøyter

I store trekk finnes det to typer av islegger. Den ene har festehull som er horisontalt og den andre vertikalt. Islegg med horisontale hull ble sannsynligvis oftest festet under skoene. Fremgangsmåten kan beskrives som en blanding mellom skøyter og ski. Isleggene er flate eller avrundet på bunnen, noe som gjør at det er vanskelig å kun bruke kroppen for å produsere bevegelse fremover. Derfor ble det brukt staver som man kunne dytte fra med. Islegger er tidligere funnet i Oslo bland annet i NIKU sine utgravninger i middelalderbyen og Norsk Maritimt Museum har også regelmessig funnet islegger som har blitt mistet i sjøen eller på isen i Bjørvika på tomtene nord for B8b.

Isleggen vi fant nå er litt spesielt fordi den ikke har gjennomgående hull i samme retning. Derimot går hullene på forsiden av isleggen inn fra toppen og så ut til sidene. Den har med andre ord både horisontale og vertikale hull. Dette er en uvanlig måte å lage hull til islegger på, og videre analyse kan forhåpentligvis hjelpe oss med å forstå hvorfor hullene på denne isleggen er laget på denne måten. Ellers er vår islegg uvanlig fint «polert» og kantene er finere utformet enn ved de fleste andre isleggene vi har funnet tidligere. Den er faktisk så fint bearbeidet, at vår funnansvarlig arkeolog mente at denne isleggen må betraktes som «Rolls-Royce blant islegger».

Islegg er oftest laget av mellomfotsbein fra ku eller hest. Både frontleggen (metacarpus) og bakleggen (metatarsus) brukes. En av de avrundete sider av beinet blir slipt flat, sånn at det er lettere å balansere på isen. Ofte blir det laget hull til å feste beinet til sko eller slede, men noen ganger brukes kun de naturlige hullene i beinet, der blodårene har vært.

Islegg med vertikale hull ble sannsynligvis oftest brukt på slede, for eksempel på samme måte som vises i figuren under. En analyse fra isleggene funnet i den nederlandske byen Delft, viste at det fantes en korrelasjon mellom beintype og hulltype. Vertikale hull forekom som oftest på metatarsus, beinet fra dyrets bakerste bein. Forskerne fra Delft tolket det som at metatarsus oftest ble brukt til sleder, fordi de er litt mer avrundet enn metacarpus. Et avrundet bein ville gi ubalanserte skøyter, men når man bruker flere islegger under en slede har det mindre å si.

Fra og med 1200-tallet ble isleggene på kontinentet gradvis erstattet med skøyter av jern. I Skandinavia var islegger i bruk lengre og vårt eksemplar daterer sannsynligvis til seinmiddelalderen. Det er likevel sannsynlig at noen nordmenn hadde sett jernskøyter i andre land, og tok med skøytene tilbake til Norge.

Skøyter av jern var dyrere enn islegger og i starten var det kun de rikere som hadde råd til disse. Malerier fra Nederland viser imidlertid at bruk av skøyter ble svært populært blant vanlig folk der på 1500- og 1600-tallet. Maleriet under som er fra ca. 1608 viser et svært detaljert vinterlandskap fra Nederland. For den som bruker litt tid på å studere motivet, er det masse morsomme detaljer å finne på dette høyoppløsnings bildet fra Rijksmuseum i Amsterdam.

Dyrekjever på isen: en noe morbid form for slede i middelalderen?

En siste fenomen som er verdt å nevne her er lite kjent fra arkeologiske kilder, men er likevel en vanlig forekomst på illustrasjoner fra middelalderen og tidlig nytid. Det dreier seg om sleder som er laget av dyrekjever. Fra Europa er disse kjent fra diverse manuskripter og malerier. Arkeologiske funn er derimot sjeldne. Et eksempel fra den Nederlandske byen Vlaardingen viser at man brukte hestekjever.

Kilder:

https://archeologie-delft.nl/opgraven-en-onderzoek/vondsten/1438-glis-3

https://arkeologibloggen.niku.no/middelalderparken-islegger/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=middelalderparken-islegger

https://www.schaatshistorie.nl/media/GISSEN%20MET%20GLISSEN.pdf