50 år siden Etnefjell-ulykken

Natt til 31. oktober 1968 seilte den norske bulk-carrieren M/S «Etnefjell» på 16.575 t.dw. et godt stykke utenfor kysten av Grønland, cirka 450 nautiske mil sørøst av Cape Farewell. Hun tilhørte rederiet Olsen & Ugelstad og var i ballast på reise fra Fredrikstad til Botwood, Newfoundland. Alt var tilsynelatende stille og rolig om bord, og værforholdene var ganske gode. Det blåste kun en lett bris, men klokken 02.00 oppstod det en voldsom eksplosjon i maskinrommet. Antakelig var det varmgang i et trustlager som førte til eksplosjonen. Den kuttet brennstoffrøret til en drivstofftank. Tonnevis av olje flommet ut og ga næring til en brann som varte i flere dager. Brannen om bord spredte seg med lynets fart til hele akterskipet hvor maskinen, kommandobroen, radiobroen, mannskapets kvarterer, byssa og proviantlagrene befant seg. Katastrofen om bord på M/S «Etnefjell» var et faktum. Skipets maskinsjef Paul Mathisen ble drept i eksplosjonen.

I løpet av kort tid ble broen på «Etnefjell» og deler overbygningen forvandlet til glødende stål, og livbåtene på babord side ble tatt av ilden før de kunne låres. Siden livbåtene på styrbord side også var truet, beordret kaptein Isak Isaksen mannskapet i de to gjenværende livbåtene. Kaptein Isaksen fryktet at mannskapet ellers ville bli fanget om bord i det brennende skipet uten redningsmateriell. Nye eksplosjoner eller heten fra brannen kunne føre til at «Etnefjell» sprang lekk og sank. 29 mann gikk i livbåtene mens kapteinen, overstyrmannen og førstemaskinisten ble om bord for å forsøke å slukke brannen.

Værforholdene var altså ganske gode da brannen brøt ut, men dagen etter blåste det opp til storm, og den påfølgende dagen forverret været seg ytterligere – vindstyrken var oppe i orkan. De tre gjenværende om bord i skipet mistet kontakten med mannskapet i de to livbåtene. Mannskapet hadde antakelig fått beskjed om å holde seg i nærheten av det brennende skipet, men under uværet drev livbåtene trolig vekk fra «Etnefjell».

De tre gjenværende om bord på skipet måtte søke ly forut, og det ble noen strabasiøse døgn for dem. De var i utgangspunktet uten mat, tørre klær, senger og varme. Brannen ødela all provianten om bord med unntak av potetene som lå i en binge i et lasterom. Senere fant de tre litt koks så de fikk gjort opp varme og kokt potetene.

Brannen varte i tre døgn, men den spredte seg ikke, fordi det ikke var noe særlig mer å brenne siden «Etnefjell» gikk i ballast. Natt til søndag 4. november ble «Etnefjell» sett av det polske fabrikkskipet Uran, som hadde sett røyken fra havaristen og nødsignalene de tre om bord hadde sendt med en lommelykt. Den amerikanske kystvakten ble varslet om ulykken, og senere på dagen ankom den amerikanske kystvaktkutteren «Absecon».

Foreløpig var en redningsaksjon umulig fordi det var grov sjø med bølger over 13 meter, men de tre om bord fikk gitt beskjed om at resten av mannskapet hadde gått i livbåtene. Det ble igangsatt et stort søk med seks skip fra den amerikanske kystvakten og flere fly fra det kanadiske flyforsvaret. Søket ga imidlertid ingen resultater. Senere kom flere amerikanske kystvaktfartøyer til, og fire av de andre skipene til Olsen & Ugelstad som var i området, «Måkefjell», «Byklefjell», «Svanefjell» og «Dovrefjell» deltok i letingen. Det ble søkt over cirka 80.000 kvadratkilometer i åtte døgn uten at noe ble funnet. I alt mistet 30 av mannskapet på 33 mann livet.

Den 6. november kom den nederlandske bergingsbåten «Groningen» frem til «Etnefjell». Bergingsbåten fikk satt over noen av sine folk om bord i havaristen og overført proviant til de tre om bord som var temmelig utsultede, utslitte og forfrosne.

«Groningen» tok «Etnefjell» under slep til Falmouth i England. Det var en meget vanskelig operasjon siden det blåste fra full til sterk storm mesteparten av tiden og man hadde et brudd på slepewiren. Men etter 16 dager kom slepet omsider frem til Falmouth. De tre overlevende ble satt i land, og hadde kommet uskadd fra ulykken, selv om de hadde hatt noen strabasiøse uker om bord i det eksplosjons- og brannherjede skipet. Men ved «Etnefjells» ankomst til Falmouth var også det tragiske omfanget av ulykken et faktum. 30 omkomne gjorde Etnefjell-ulykken til en av de største skipskatastrofer i norsk etterkrigstid.

Selv om vraket av «Etnefjell» ble kondemnert som et konstruktivt totalt tap, fikk skipet et nytt liv. Tønsbergrederiet N.R. Bugge kjøpte vraket samtidig som det kjøpte M/T «Olav» for å bygge akterskipet av «Olav» sammen med det uskadete forskipet fra «Etnefjell». Vraket av «Etnefjell» ankom 4. januar 1969 til Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord hvor delene ble skjøtet sammen. Det som muliggjorde sammensveisingen var at «Olav» og «Etnefjell» var søsterskip, begge bygd ved Eriksberg Mekaniska Verkstad A/B, Gøteborg henholdsvis i 1948 og 1950. «Etnefjell» ble i 1963 ombygd fra tankskip til bulk-carrier. Akterskipet av «Etnefjell» ble i februar 1969 solgt til Norsk Skipsopphugging i Grimstad for hugging. I april 1969 ble det nye skipet levert som en bulkcarrier på 16.575 t.dw. og fikk navnet «Besna». I 1971 ble «Besna» solgt til greske kjøpere, senere fikk hun kinesiske eiere og ble omdøpt til «Ken Lung», og i juli 1977 sprang hun lekk og sank ved Andamanene mens hun var på reise fra Visakhapatnam i India til Japan med en last råjern. «Etnefjells» lange og dramatiske skipshistorie hadde fått sitt endelige punktum.