Alnaelva

Utgravningen er i gang, og fra første dag har vi støtt på både mange funn og «interessante» utfordringer knyttet til leireavsetninger og vannet som kommer inn i gropa fra flere kilder. Mange av lagene og store deler av gjenstandsmaterialet vi finner er elveavsatte, som vil si at de er endt opp på tomta ved at de er fraktet ned med Alnaelva og lagt seg i elvas tidligere elveutløp. For å starte jobben med å forsøke å forstå det vi har funnet så langt tenkte vi først å se kort på Alnaelvas historie.

1/1

Dokumentasjon av stratigrafi og metallsøkning under noe utfordrende forhold i leira. Foto av Kjetil Bortheim, NMM. Kjetil Bortheim

Tomta som Bjørvika skole skal bygges på, var åpen sjø da Oslo ble en by i tidlig middelalder. Rett øst for tomta rant Alna ut i fjorden; dette utløpet er i dag rekonstruert med vannspeilet i Middelalderparken. Alnaelva, som gjennom historien også har blitt kalt Loelva, utgjorde en naturlig bygrense for Oslo i sør. Den er Oslos lengste elv, med utspring i Lillomarka.

1/1

«Loelven nedre løp» malt av Thorolf Holmboe i 1889. Hentet fra Oslobilder http://oslobilder.no/OMU/OB.05988. Thorolf Holmboe

Elva fremstår i dag ganske annerledes enn den en gang har vært, da større deler av elva nå ligger tildekt, samt at vannstanden er betydelig redusert grunnet oppdemning i senere tid. Elva har vært seilbar inn til Kværnerfallene. Navnet forteller om kvernene som ble anlagt ved fossen her; hertug Håkon Magnusson gav en mølle til en lovmann, Amund, i 1290, og biskopen eide kornmølle fra 1300-tallet og fremover til godt etter reformasjonen i 1536. Som konge utnyttet Håkon Magnusson ikke bare vannkraften, men også leira langs elveleiet, da han rundt 1300 anla et teglverk til produksjon av stein, blant annet for å utvide Mariakirken og kongsgården.

Fra 1550 var det trevirke som dominerte produksjonen langs elvene. Sagbruksdriften ved Alna skilte seg fra den langs Akerselva gjennom å ha såkalte flomsager i stedet for årgangssager, slik det var langs Akerselva. Sagbruksdriften ved Alna var dermed en sesongsyssel, og produserte langt mindre sagflis som ble ført med elva ut i Bjørvika. Bjørvika blir beskrevet som langgrunn, ikke minst utenfor elveoset, og oppsiltinga av elveutløpet kan ha gått ganske fort etter hvert som handels- og byggeaktiviteten tiltok i og rundt Oslo havn.

1/1

Profil med elve- og sjøavsatte lag, hvor de elveavsatte lagene her består av store mengder organisk materiale, som kvist, hoggflis, trebiter, mose osv Norsk Maritimt Museum

Navnet Alna kan komme av norrønt ǫln, som opprinnelig betyr ‘albue’ og viser til elvens buktende løp gjennom Groruddalen, eller av verbalroten al-, ‘vokse’, «dvs. bli flomdiger, på grunn av elvens svært skiftende vannføring» (Tvedt 2010). Denne siste tolkningen er spesielt interessant når vi ser de tykke lagene med sand, kvist og flis som kommer til syne når vi graver, og som Alna trolig har vasket ut i Bjørvika med ulike flommer gjennom århundrene. I de elveavsatte lagene dukker det også opp ganske store mengder med funn av lær, tre og bein. Disse skal dere få høre mye mer om etter hvert. Håpet er at vi kanskje også finner en liten elvebåt som fraktet dyr, mennesker eller varer opp og ned elva, noe som var mulig frem til begynnelsen av 1900-tallet.

1/1

Bilde «Fra Alnaelvens nedre løp», fra 1903 av ukjent fotograf. Hentet fra Oslobilder http://oslobilder.no/OMU/OB.NW6780.

Litteratur

Bauer, Egil Lindhart, Stefka G. Eriksen, Håvard Hegdal, Morten Stige og Sara Langvik Berge (red.). 2024. Det gamle Oslo 1000-1624. Cappelen Damm Forskning, Oslo.

Flood, Grethe. 2001. Industrien på Grorud. Fra sagbruksdrift til tekstilproduksjon og sengefjærer. Nettversjon av artikkel i Tobias 4/2001. Byarkivet, Oslo.

Nilsen, Karsten Sølve. 2005. Alna (Loelva). Topografisk forlag, Oslo.

Schia, Erik. 1991. Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen. Aschehoug, Oslo.

Senje, Sigurd. 1993. Oslo øst. Bystrøk og akergårder i bilder. Pax Forlag, Oslo.

Tvedt, Knut Are (red.). 2010. Oslo byleksikon. Femte utgave. Kunnskapsforlaget, Oslo.