Naxos 2016 - Arkeologer fra Norsk Maritimt Museum på registrering i det greske øyriket

Bakgrunnen for prosjektet er Universitetet i Oslos (UiO) flerårige undersøkelser av den Bysantinske bosetningen Kastro Apalirou. Kastro Apalirou er en bysantinsk ruinby som ligger på toppen av en 470 meter høy fjelltopp et godt stykke inn på land i den sørlige delen av Naxos. Det er antatt at den ble bygd på 6-700-tallet og anlegget ble ødelagt av Venetianerne i 1207. På grunn av gjentatte sjøangrep og generelt urolige tider er denne et av svært mange eksempler på flyttingen av bosetninger fra sjøen til høyereliggende områder som skjer på 600-700-tallet i den greske øyverdenen. Oppe i fjellsiden hadde de bedre muligheter til å forsvare seg mot inntrengere og topografien lå vel til rette for anleggelsen av borganlegg («Kastro»=borg).

Etter en dialog med UiOs prosjektleder Knut Ødegård kom det fram at kunnskapen om bosetningens kontakt med sjøen var svært sparsommelig. Man vet ikke med sikkerhet hvor byen på Kastro Apalirou har hatt havnen sin, eller hvordan den har vært utformet. Dette pirret nysgjerrigheten til NMMs prosjektleder Sven Ahrens. Og med svært begrensede midler dro tre forskere fra museet til Naxos høsten 2014 for å se om det i hele tatt var bevart spor i sjøen eller langs kysten nær Kastro Aparilou som kunne avsløre hvor dette blomstrende samfunnet hadde eksportert og importert sine varer fra. Med god hjelp fra den lokale dykkeinstruktøren Manolis Bardanis kunne vi allerede da påvise flere mulige ankringssteder og annet som pekte mot bruk av kyststripen i perioden Kastro Apalirou var befolket.

På denne bakgrunnen søkte Det Norske Instituttet i Athen om en treårig utgravningslisens for et registrerings- og senere utgravningsprosjekt under vann, og da denne ble innvilget av Det Greske Undervannseforatet var det klart for første registreringssesong høsten 2016.

For å registrere så store områder av sjøbunnen som mulig gjør vi bruk av sidesøkende sonar. Denne kan ved hjelp av lydbølger gi et tredimensjonalt bilde av sjøbunnen. Registreringen gjøres ved at en «fisk» slepes etter båt, denne sender lydbølger skrått ned til bunnen på begge sider. Signalene sendes fortløpende opp til en computer i dykkerbåten hvor operatøren får et fortløpende 3D-bilde av sjøbunnen opp på skjermen sin. Under gode forhold kan sonaren fange opp ganske små enkeltgjenstander på sjøbunnen. Oppdages det interessante formasjoner – anomalier på skjermen registreres posisjon og dybde og dykkere kan gå ned og undersøke om det kan være snakk om vrak, gjenstnader eller andre kulturminner.

På mulige vraksteder eller havnelokaliteter har vi også muligheten til å benytte oss av undervanns metallsøker som vil kunne påvise metallgjenstander for små til at vi ikke ser de med det blotte øye og gjenstander som ligger et stykke ned i sjøbunnen.

I tillegg vil vi benytte oss av overflateregistrering ved snorkling, noe som er hensiktsmessig på grunn av at vi raskt kan dekke store områder i det svært klare vannet som finnes rundt Naxos. Sikten fra overflaten er god nok til å oppdage større gjenstander og konstruksjoner ned til ca 15-20 meters dyp. Oppdages gjenstander eller konstruksjoner av interesse fra overflaten vil vi senere kunne kontrollere og dokumentere disse ved dykking med luft.

Dokumentasjonen skjer i første rekke ved fotogrammetri som i Norge i løpet av kort tid er blitt den allment foretrukne måten å dokumentere arkeologiske funnsteder på i 3D både under og over vann.

Et utvalg gjenstander vil bli tatt opp for datering og proveniens- og funksjonsbestemmelse. Det vil si at vi ønsker å vite alder, hvor gjenstanden kommer fra og hva den er blitt brukt til. Det er grunn til å tro at gjenstandsmaterialet for en stor del vil bestå av keramikk, og vi har derfor fått bistand
av PhD student Hallvard Indgjerd fra the University of St.Andrews i arbeidet med å klassifisere funnene. Alle gjenstander innleveres til Eforatet for Undervannsarkeologi i Athen ved prosjektets slutt.

Området er et av stedene vi oppsøkte i forprosjektet i 2014, og vi visste allerede at det lå omfattende konstruksjoner og små og store røyser av stein tolket som ballastdumper i området. Målet dette året har vært å få målt opp steinstrukturene, og få datert så mye som mulig av funnene og dermed forhåpentligvis steinstrukturene også.

Området rundt Panormos er kjent som den antatt beste historiske havna på Naxos' sørkyst. Bukta ligger i le for den evige nordavinden som er dominerende på øya, og består av en sørøstvendt bukt med ganske bratte, men tilgjengelige sider med en sandstrand innerst i bunn av bukta. I dag er det bare et titalls hus, en snackbar (med øyas fineste utedo) og noen hundre sauer og geiter som befolker den idylliske bukta, men i bronsealderen og sannsynligvis i perioder etter det også må stedet ha vært betraktelig mer sentralt. I dag finnes rester etter et kykladisk "Akropolis" med rester av bronsealderbosetning  fra ca 2800-2000 før Kristus. Over disse ruinene kneiser "Iro Kastro" - en borg med bevarte murer, port og bygningsrester som ligger på et lite fjell med god utsikt over bukta. Borgen har sannsynligvis vært i bruk rundt 5-7. århundre e.kr dvs i perioden som omtales som senantikken. Borgen ble først arkeologisk registrert av Cambridge University i fjor, og hele området er generelt lite arkeologisk utforsket før NMMs og Cambridges' registreringer de siste par år.

Fra forprosjektet vårt i 2014 som besto av overflateregistrering med snorkling, hadde vi allerede registrert store og små røyser med stein som ikke kunne være avsatt naturlig, dels tolket vi røysene som ballastdumper fra skip og båter og dels stilte vi oss spørsmålet om en eller flere steinformasjoner kunne være spor etter gamle bryggeanlegg fra en periode hvor havnivået var lavere/landet lå høyere.

Målet for årets undersøkelser var å måle opp alle steinstrukturene slik at vi blant annet kan beregne vekten på de enkelte røysene. Om alle steinene i en enkelt røys ser noenlunde like ut er det grunn til å tro at det er ballaststein lempet overbord fra et enkelt fartøy, og da kan vi gjøre oss noen beregninger om den minste størrelsen på fartøyet. Det kan også tenkes at det er tømt ballast i området over lengre tid og at det som fremstår som en samlet røys i dag i virkeligheten er resultat av flere runder med dumping av ballast. Ved å samle inn keramikk fra steinrøysene vil vi forsøke å datere ballastdumpingen. Siden prosjektet er en registrering samler vi ikke inn mer gjenstandsfunn enn absolutt nødvendig i denne omgangen.

Oppmålingen vil også sammen med beregning av havvinået til ulike tider forhåpentligvis gi svar på om vi kan ha funnet rester av havnekonstruksjoner, og når de i såfall kan tenkes å være i bruk. 

Panormos bukta ligger som sagt godt skjermet for nordavinden, og byr på gode forhold for de fleste former for undervannsundersøkelser. Vannet er krystallklart og sikten fra overflaten er meget god ned til minimum 15 meter. Deler av dokumentasjonen har vi derfor kunnet gjøre fra overflaten, mens andre deler er gjort med dykking med luft. Vi lager en 3D modell av store deler av bukta med fotogrammetri både fra overflaten og nede på bunnen og bruker håndholdt GPS til å koordinatfeste det hele.

I tillegg har vi snorklet og dykket på flere andre lokaliteter i nærområdet til Panormos, og funn av ytterligere ballastrøyser og vraksteder gir oss flere  opplysninger om ankringsplasser og bruk av kyststrekningen i senantikken og periodene umiddelbart før og etter.

Vi er veldig spente på hvordan dateringene vi får basert på gjenstandene vi finner i sjøen samsvarer med det vi kjenner til av bebyggelse og aktivitet på land i området. Så langt kan vi i alle fall si med sikkerhet at vi ikke har kunnet påvise sikre spor av bronsealderbosetningen nevnt innledningsvis. En foreløpig, rask gjennomgang av keramikken vi har tatt inn ser ut til å peke mot en bruk av bukta som havn fra og med tidligst et par hundreår før Kristi fødsel og gjennom senantikken. Om bukta har vært i bruk kontinuerlig gjennom disse nesten 1000 år er for tidlig å si ennå. Når gjennomgangen av keramikken er klar er det også forventet at dateringene blir justert, og i beste fall kan vi snevre inn dateringene på ballastrøysene betraktelig.

Keramikken som ble samlet inn er levert inn til Eforatet for Undervannsarkeologi i Athen etter en rask registrering av NMM.

For å kunne få god nok kunnskap om bruken av Panormos som havn, havnas bruksperioder og stedets handelsforbindelser er det imidlertid nødvendig med større undersøkelser i form av for eksempel sjakting eller utgravning av et utvalg røyser og konstruksjoner. En eller flere større undersøkelser vil kanskje også gi oss muligheten til å finne spor etter havnen til bronseladerbosetningen vi vet har vært her? Årets rike registreringsresultater vil gi oss gode lokale data å planlegge en slik undersøkelse ut ifra hvis dette blir realitet på et senere tidspunkt.