Konserveringsverkstedet

Konserveringsverkstedet ved Norsk Maritimt Museum har som oppgave å konservere arkeologiske funn fra de ti fylkene i Sør-Norge museet har forvaltningsansvaret for. Arkeologer i felt registrerer funn og er som regel de som vurderer hva som skal tas inn til museet. Det kan være kulturminner både fra ferskvann og saltvann, fordi fylkenes elver og innsjøer også hører inn under museets ansvarsområde.

  • Brun glassflaske med hull.
    1/1
    Løkflaske med begroing. Norsk Maritimt Museum

Marinarkeologiske funn

De fleste marinarkeologiske funnene kommer likevel fra båtvrak nær kysten eller fra havneanlegg. Det er først når kulturminnet kan bli utsatt for skade eller annen uønsket påvirking at det kan bli aktuelt å foreta utgraving / opphenting og ta dem inn på museet. I dag foretrekker man, så langt det er mulig, å bevare gjenstander "in situ", dvs der de ligger. Skipsvrak på havbunnen kan registreres og dokumenteres for så å tildekkes igjen, hvis det gir en sikker oppbevaring. Hvis ny bruk av et kystområde medfører utbygginger som igjen påvirker bevaringsforholdene på sjøbunnen, må man vurdere andre tiltak.

Nedbryting av materialer

Hvordan gjenstander blir bevart i våte jordmasser eller på sjøbunnen er avhengig av om gjenstanden består av organiske eller uorganiske materialer, og de kjemiske, fysiske og biologiske forholdene i omgivelsene. Organisk, vått eller vasstrukkent materiale som for eksempel tre, tekstil og lær som ligger nedgravd i tette masser med liten oksygentilgang, kan motstå mange former for nedbryting i flere hundre år. Uorganiske materialer som stein, keramikk, glass og metall har svært forskjellige tålegrenser.  Metaller som ikke er av edleste slag, er som regel svært sårbare i salte, marine miljøer på grunn av kjemiske prosesser som resulterer i korrosjon.  Stein, keramikk og glass, derimot, vil tåle lignende forhold bedre, men kan bli begrodd av tang, skjell og andre levende organismer, som i sin tur kan være vanskelige å fjerne uten at overflaten blir skadet. Funn av keramikk, steintøy og porselen fra saltvann, som tørkes uten tilstrekkelig utvanning i ferskvann først, kan bli skadet av påfølgende saltsprengning.

  • Baksida av en hvit tallerken, med flere skår som har falt av.
    1/1
    Saltsprenging på tallerken av hvitt steingods. Norsk Maritimt Museum

Bevaring av marinarkeologiske funn

De fleste bestrebelsene innen konservering går ut på bremse den videre nedbrytningen av gjenstanden, eller aller helst å stoppe den helt. Vi ønsker at gjenstanden skal være stabil under gitte klimatiske forhold, både kjemisk stabil og med stabil form, etc. Generelt sett er lys, temperatur og luftfuktighet de viktigste klimafaktorene å ha kontroll på. Hygroskopiske materialer, dvs. materialer som trekker til seg og avgir fuktighet til omgivelsene, gjør at gjenstander kan endre form eller ta skade på andre måter med varierende luftfuktighet.

Båtvrak og marine funn av tre

Tre kalles gjerne for et levende materiale. Treverks hygroskopiske egenskap kombinert med at bevegelsene er forskjellige i forskjellige retninger avhengig av årringsmønster og vekstretning for trefiberen, gjør at det kan være krevende å bevare en tregjenstand i sin opprinnelige form i overgangen fra våt til tørr tilstand. Vått arkeologisk tre er ofte bakterielt nedbrutt i overflaten, og jo mer nedbrutt en trecelle er, desto mindre fast stoff består den av og tilsvarende mer vann. Hvis slike sjikt av nedbrutte treceller tørker ut vil det medføre oppsprekking og kollaps av overflaten. Det er primært på overflaten vi finner spor etter verktøy, sammenføyninger, overflate­behand­linger og bruk. Og siden disse sporene er forårsaket av mennesker og derfor kalles for kultur, vil vi gjerne bevare dem. De vil gå ugjenkallelig tapt eller bli visket ut hvis vi ikke forhindrer uttørking. Treverk som graves ut arkeologisk fra våte funnforhold blir derfor oppbevart i vann inntil videre behandling kan foretas.

  • Båtfunnet Barcode 6 ligger oppbevart i vann i påvente av konservering.
    1/1
    Båtfunnet Barcode 6 ligger oppbevart i vann i påvente av konservering. Norsk Maritimt Museum

PEG-impregnering av vått arkeologisk treverk

Polyetylenglykol (PEG) er en vannløselig voks som er mye brukt til å impregnere vått arkeologisk tre med. Når det gjelder mindre tregjenstander og særlig kompositte gjenstander som består av både tre og metall eller andre materialer, har man alternative behandlinger som egner seg bedre. Men for båtvrak og arkeologisk tre som NMM jobber med er PEG-impregnering mest aktuelt å bruke. Etter at jord og leire er fjernet fra det våte treverket, og det er dokumentert ved foto og oppmåling eller annet, legges det i en vannløsning med PEG. Først en lav prosentandel PEG, for eksempel 10 %, deretter høyere og høyere, 20%, 30 % osv. Voksen vil gradvis erstatte vannet i trecellene, og vanligvis regner vi 6 måneders intervaller for hver oppkonsentrasjon. Når PEG-innholdet er blitt høyt nok, kan treverket tørkes uten at de nedbrutte trecellene kollapser.  Voksen gjør at trecellene beholder sin opprinnelige form etter at vannet er fordampet.

Hvis man tørker PEG-impregnert treverk direkte fra impregneringsbadet, bør konsentrasjonen av PEG i løsning (og i de nedbrutte trecellene) være tilnærmet 100 % (av vanninnholdet forøvrig). Da får man et stykke tre med en stabil form, som etter opptørking vil være forholdsvis tungt og mørkt og med en voksaktig overflate. Overskytende voks vil kunne smeltes med varmluft og fjernes. 

  • Båtdeler fra den av båtene fra Bjørvika som kalles Barcode 6. En liten andel av lavmolekylær voks tilsettes i den aller første fasen av impregneringen. Deretter tilsettes kun høymolekylær voks som er i fast form i romtemperatur.
    1/1
    Båtdeler fra den av båtene fra Bjørvika som kalles Barcode 6. En liten andel av lavmolekylær voks tilsettes i den aller første fasen av impregneringen. Deretter tilsettes kun høymolekylær voks som er i fast form i romtemperatur. Norsk Maritimt Museum

Frysetørking av PEG-impregnert arkeologisk treverk

Hvis man ønsker å avslutte PEG-impregneringen ved en lavere konsentrasjon, kan man gjøre dette ved å kombinere med frysetørking i vakuum. Tilstrekkelig PEG-konsentrasjon før vakuumfrysetørking vurderes til ca 40 %. Når man frysetørker et produkt med et stort vanninnhold, vil vannmolekyler fordampe direkte fra is til vanndamp, uten å gå veien om væskefasen. Dette kalles sublimasjon. Under atmosfæriske forhold går denne prosessen svært langsomt, men ved hjelp av vakuum går det fortere. Likevel er det vanlig at en frysetørkingstank med treverk kan trenge et halvt år på å oppnå en tilstrekkelig tørrhet. Det viktigste man oppnår ved sublimasjon av vanndamp fra is er at hydrogenbindingene mellom vannmolekylene i væskefasen til en viss grad settes ut av spill. På den måten kan man få til at frosne treceller med ca. 40/60 andel av PEG-/vanninnhold kan beholde formen i overgangen mellom frossen og tørr tilstand. PEG-innholdet i cellene er med på å gjøre overflaten på treverket mer robust og håndterlig etter frysetørking enn om den foregående voksimpregneringen ikke hadde funnet sted.

Kontaktinformasjon:

Kontaktinformasjon:

Pål Thome