Edith

Edith ble bygget i England 1884. Skipet var 78 meter langt og ble brukt som passasjer og fraktskip. Natt til 23. april var skipet lastet med mye forskjellig. Blant annet landbruksmaskiner. Porselen til sanitæranlegg og steintøyservice fra Manchester skulle til Christiania Glasmagasin. Det var også store mengder slagg, salt, svovel, mel og blikk. Skipet var på vei fra Liverpool, men hadde stoppet i Kristiansand for å hente kona til kapteinen. De to skulle på en liten ferie i Kristiania sammen. Paret hadde syv barn hjemme i Kristiansand. Også losen kom om bord sammen med en annen passasjer. 

Midt på natten møttes de to skipene, men det var tåke og mørkt. Kapteinen på Edith fløytet en gang for å signalisere at han holdt mot styrbord, men på Oxford ble det oppfattet som to fløytesignaler. I ettertiden ble det spekulert i om det kunne komme av ekko fra fjellsidene i sundet. Klokken 0230 braste Oxford inn i Edith. Mange lå og sov i sine køyer da katastrofen inntraff. Edith ble nærmest delt i to av kollisjonen og sank i løpet av kort tid.

Charly Kristiansen var en 16 år gammel messegutt og det var første gang han var på jobb. «Jeg våknet av et brak på babord side og trodde vi hadde lagt til kai. Men så hørte jeg stemmer og bråk. Gjennom ventilen fikk jeg et glimt av Oxford som hadde kjørt inn i vår babord side. I det samme viste Styrmann Hansen seg i døra. Han hadde blitt sendt av kapteinen for å hente kapteinsfruen. Det eneste Hansen fikk sagt var – kom deg ut, vi synker! I bare underklærne løp jeg ut for å komme på dekk. Styrmannen var like foran meg. Akterenden på skipet hadde reist seg og stod så steilt at vi hadde problemer med å komme opp trappa. De siste par trinnene måtte vi løfte oss opp med armene. Jeg merket at jeg hadde noen bak meg, men fikk ikke sett hvem det var, for vedkommende kom aldri opp.»

En annen passasjer, 19 år gamle Daniel Pedersen hadde også våknet av sammenstøtet og hørte kapteinen rope på kona si og at hun løp forbi døra hans. «I en fart kom jeg opp på dekk, men det var ikke mulig å holde seg fast. Kapteinen hadde en stor ulster (en type genser) og fruen en pelskåpe. Selv var jeg i bare undertøyet. Skipet var nesten under vann og jeg lot meg gli nedover dekket og uti det iskalde vannet. Med det samme jeg kom uti hørte jeg en voldsom during. Propellen stod rett opp i luften og gikk rundt i en rasende fart. Jeg ble plutselig tatt i dragsuget og fulgte med langt ned.»

Kapteinen på Oxford mente det tok kun to minutter fra sammenstøtet til Edith sank. På broen på Edith stod kaptein, styrmann, rormann og los da ulykken skjedde. Bare kapteinens kone og messgutten Charly rakk å komme seg på dekk før skipet gikk ned. Styrmannen fortalte siden: «Jeg merket at skipet sank så hurtig at jeg uten videre hoppet over på Oxford. Derfra så jeg kapteinen og fruen på dekk, meget rolige og hånd i hånd i det de gikk under med skipet.» Messegutten så styrmannen berge seg før han forklarte seg videre: «I det jeg tok vannet, skrittet jeg imot alt jeg orket og sparket kraftig i fra. Jeg var en god svømmer og i fin form og det var vel det som reddet meg. Før jeg visste ordet av det var jeg oppe i det fri. En tomtønne kom drivende og jeg husker at jeg klamret meg til den inntil de fikk satt ut en båt og plukket meg opp.

Passasjer Pedersen var også en god svømmer og kom seg fri fra dragsuget. Han svømte til akterenden av Oxford hvor han ropte etter hjelp. Rormannen hadde fått tak i ankeret til Oxford og kommet seg tørrskodd om bord og hev ut redningstau til Pedersen som skulle til å klatre da han hørte rop bak seg. Pedersen sa da: «Jeg skal svømme hen og se om jeg kan få dem opp» Rormannen slakket tauet og Pedersen svømte mot det stedet han hadde hørt skrikene. Da han hadde kommet et stykke så han to hoder over vannskorpen. Det var kapteinen og kona. Men tauet var ikke langt nok og Pedersen ba om mer tau. Rormannen ropte at han skulle skjøte på tauet for det var ikke mer å stikke ut. Pedersen forholdt seg i ro, men det kom ikke mere tau. Så forsvant kapteinen og hustruen fra overflaten og druknet i dypet. Pedersen kunne fortelle at vannet var iskaldt og han var sliten i armene, men kom seg opp til relingen og fikk hjelp til å komme om bord.

Om bord på Oxford var det kaotisk. I det Edith gikk ned ble det store skader på Oxford. En del av propellvingen på Edith endte opp på Oxfords dekk etter å ha splintret en livbåt. En annen propellbit hadde kilt seg i et hull i båtens side. Hele baugen var også slått inn og vann trengte inn i skroget. Det ble satt båter på vannet for å se etter overlevende, men det var ikke tegn til liv. Foruten messegutten, passasjer Pedersen, styrmannen og rormannen overlevde også kullemperen og en engelsk matros.

Ulykken ble diskutert daglig i pressen i vel en måneds tid. Man var ikke ukjent med ulykker til sjøs, men det var spesielt at Edith forliste en stille vårnatt i den lune Oslofjorden. Det ble spekulert i årsakene til ulykken og det kunne se ut til at skipene dreide mot hverandre som følge av en misforståelse av fløytesignalene. Båtene hadde stor fart, noe som bidro til det tragiske utfallet. Oxford var på vei ut fjorden og i pressen ble det sagt at mannskapet hadde vært på fest, noe som antydet at de ikke var edru. De fleste som omkom, kom fra Kristiansand og ulykken gjorde et dypt inntrykk på byen der mange kjente hverandre. I norsk rett ble skyldfordelingen delt likt, men i etterkant ble saken prøvd i England. Der fikk man medhold i at skylden tilfalt Oxford noe som resulterte i store erstatninger for de etterlatte.

Det tok en ukes tid å gjenfinne vraket på grunn av det bratte og ulendte terrenget i sundet. Baugpartiet lå på en hylle i en skråning på mellom 21 og 34 meters dyp. Det ble ikke funnet omkomne i denne delen av vraket. Lenger ned i skrenten på 45-72 meter stod resten av skipet på kjølen. På grunn av ødeleggelsene var det ikke mulig å berge noe av last eller skrog. Vraket ble så glemt, men gjenfunnet av Høvding skipsopphugging da de lette etter et annet vrak i 1951. Så ble vraket igjen liggende i fred, men i 1975 var sportsdykking blitt populært og vraket ble nok en gang gjenoppdaget og vraket ble meldt inn til Sjøfartsmuseet (dagens Norsk Maritimt Museum).

Den grunneste delen av vraket har vært en av de mest populære dykkestedene i Norge, men vraket har mer eller mindre kollapset i denne enden de siste 20 årene. Dykking på den dypeste delen av vraket krever spesiell kompetanse og utstyr.

Skipet, lasten og inventaret etter Edith er i dag et fredet kulturminne og det er ikke anledning til å fjerne noe fra vraket. Opp gjennom årene har det likevel blitt tatt opp flere gjenstander. Blant annet skipsklokka og deler av serviset som skulle til Christiania Glasmagasin. Ankeret er i dag stilt ut utenfor Drøbak båtforenings Maritime samlinger.  

Kilder:

Hundre år siden «Edith»s dramatiske forlis, Nostalgibølgen nr.2 2009, Roald Rynning, side 47-52