Slaveskipet Fredensborg

Norsk sjøfartshistorie har satt sitt preg på global handel, en tradisjon mange er stolte av. Men en del av historien forbindes likevel med grove brudd på menneskerettigheter - nemlig den dansk/norske slavehandelen på 1700-tallet. Seilskipet Fredensborg var et slikt skip.

Bakgrunn

Også i dag forekommer slavehandel i ulike former. Hva kan grunnen være til at Europeerne på 1700-tallet fraktet hundretusner av afrikanske slaver over havet til kolonier i Amerika? Nøkkelord som menneskesyn, livsbetingelser, økonomi og teknolgi kan kanskje hjelpe oss å forstå hvordan slavehandelen kunne finne sted.

Her får du et innblik i livet om bord på et slaveskip. Skildringene er basert på notater og dagbøker fra slaveskipet Fredensborg. Iblant er også årsakene til forskjellige handlinger beskrevet. Følg det spennende og groteske livet om bord på Fredensborg underveis over Atlanterhavet. Under ser du et maleri av slaveskipet og mange av detaljene er tydelig skildret. Kan du se slavene som luftes?

  • Modell av seilskipet Fredensborg, tre master, baugspryd og et dansk flagg.
    Norsk Maritimt Museum

Forhold om bord

Økonomisk sett var det en fordel å frakte så mange slaver som mulig ettersom hver slave skull selges på auksjon. På skipet hadde hver slave 180x40x70 cm til å oppholde seg på  - det samme som plassen i en kiste. Kvinner og barn ble holdt atskilt fra menn. Slavene skulle overvåkes natt og dag. Alt mannskap som brukte verktøy av metall skulle passe på at ikke slavene fikk tak i slike. Kassene med muskettene måtte holdes låst når de mannlige slavene var på dekk for lufting. På hver side av luftedekk var det bygget høye gjerder, såkalte slaveskanser. På toppen var det plassert mindre kanoner ladet med erter. Dersom det skulle bryte ut opprør kunne man fyre løs uten å drepe noen slaver. Skulle det bli større problemer kunne mannnskapet lade med blykuler, en skuddsalve ville kunne rydde dekket under. På siden av skipet var det plassert nett som skulle hindre slavene i å hoppe over bord. En stor kvern var plassert på dekk og kvinnelige slaver måtte lage mel til alle slavene.

Skipet forlater havna

Slavene ble hentet på Afrikas vestkyst. Planen var å seile over Atlanterhavet til Karbien for å selge slavene til plantasjene på den dansk/norske kolonien St. Croix. Slavehandlerne foretrakk å sette seil om natten mens slavene sov. Taktikken var gjennomtenkt ettersom slavene naturlig nok var skremt over hva som kunne vente dem. Fortellinger som at Europeerne kom til å fete dem opp for så å spise dem, var vanlige. Mannskapet på Fredensborg kjente historiene og var redde for at slavene skulle gjøre opprør og drepe dem.

Kapteinen skriver i dagboka 23. april 1767: "Ved midnatt hevet vi anker i Jesu navn." Fra festningen fra land hadde de fått en hilsen. "Måtte gud gi dere en trygg reise til St. Croix og vi ber til Herren om at dere får en vellykket seilas og måtte Gud beskytte dere".

Instruksjonene fra ledelsen i København var å holde til 4 månedere ved lastestedet i Afrika, men det hadde gått 7 måneder. Av et mannskap på 40 mann lå 11 på kirkegården etter sykdommer og en mann hadde dødd etter et uhell under seilasen sørover fra Danmark. Dette var skremmende mange og nå måtte resten håndtere et 30 meter langt seilskip og en stor slavelast på 260 menn, kvinner og barn som var tynget av sorg og desperasjon. Mange hadde antagelig blitt solgt flere ganger allerede, men møtet med et stort slaveskip må ha vært enda mer skremmende enn ferden til festningen og kysten.

Utdrag fra dagbøkene

Søndag 24. april noterer kapteinen: "Slavene er foret og har fått tre runder vann. De har også fått piper, tobakk og sprit." Slavemenyen var enkel, men på søndager fikk de litt ekstra. Hensikten var å høyne moralen og dempe gemyttene. Kapteinen har under hele oppholdet ved land notert sykdom blant mannskap, men nå er han ikke lenger like nøye med å notere. Det overlater han til andre. Nå er kapteinen først og fremst sjømann og navigatør, han skal føre et skip over et stort hav mellom to kontinenter. Kursen kapteinen velger er ikke tilfeldig, de følger naturlige fenomener som Guinea-strømmen og medvinden mot Amerika. Kapteinen noterer nøye vind og vær, kurs og tilbakelagt strekning. Det noteres at en skipsoffiser, 3 sjømenn, 11 mannlige slaver og en kvinnelig slave er blitt syke. Dagen etter noteres det at antall syke har økt til 5 blant mannskapet og 17 av slavene.

Det noteres stadig, blant annet at de kvinnelige slavene likte å danse på dekk og at 2 slaver ble pisket for å ha sloss. De kvinnelige slavene kunne bevege seg mer eller mindre fritt om bord. Mannskapet fanger også en mindre hai som de spiser. En av slavene blir tatt for å ha stjålet et brød og piskes.

Søndag 1. mai klokken 11:30 dør en sjømann. Klokken 12 blir det sunget salme og kroppen senket i sjøen innhyllet i sin egen hengekøye. Det var vanlig å sy det siste stinget gjennom nesa på den avdøde for å være helt sikker på at han faktisk var død. Eiendelene ble samlet inn og solgt på auksjon om bord. Mandag 2. mai blir det funnet en død slave. Hun kastes over bord.

Disse utrdagene fra dagbøkene gir et godt innblikk i forholdene om bord på et slaveskip. Det var vanlig at haier fulgte etter slaveskipene og en kilde forteller at døde slaver kastet over bord umiddelbart ble revet i filler av haiene. Mannskap som ble senket i havet ønsket man skulle slippe å bli spist på den måten. Derfor la man ved kanonkuler, stein eller lignende for at de skulle synke raskt. Antagelig ble slavene sluppet over bord på babord side, for styrbord side var regnet som den gode siden og reservert for hvite.

Slavene som fikk lov til å gå på dekk fikk europeiske nav som Oliver, Roland, Ragge og Samson. Som belønning fikk de hvite manns klær og noe ekstra mat. Disse deksslavene utgjorde 1/4 av mannskapet og uten dem ville ikke skipet ha kunnet seile. Selskapet som eide skipet hadde en utspekulert strategi for å sikre seg mest mulig fortjeneste. Offiserene skulle få 5 % av summen ved slavesalget, det er derfor grunn til å tro at de ville sørge for at så mange som mulig overlevde. Men med forholdene om bord var det likevel fryktelige forhold for slavene. 

Neste slave dør 4. mai. I boken står det at en mannlig slave er død, men noterende skipsoffiser har ikke har sett dette selv. Med andre ord er han irritert over ikke å ha sett den avdøde og årsaken til at han er død. Det kan ha skjedd noe som gjorde at slaven raskt ble konstatert død og kastet over bord. Uansett er det et økonomisk tap for offiserene og selskapet.

Skipet seiler langs ekvator og heten må ha vært direkte livsfarlig for slavene. Det var montert sylindere av lerret fra mastene som skulle transportere frisk luft ned under dekk, men hvis det var vindstille har de ikke hatt noen effekt. Faktisk beskrives det at stearinlys som ble brukt på slavedekk nesten sluknet på grunn av oksygenmangel. Stanken av svette og ekskrementer må ha vært uutholdelig. 

Det hendte at slaver nektet å spise. Da ble det brukt et eget instrument som tvang munnen åpen, en såkalt "Speculum Oris". Etter at munnen var åpnet dyttet man mat ned en trakt i halsen. Det er ikke notert at en slik ble brukt på Fredensborg og den står heller ikke listet opp blant skipets innventar. Muligens var ikke matvegring et stort problem om bord.

Ferden går videre og søndag 8. maistår det at sjømann Jens Pedersen er kurert for feberen ettersom han nå var død. Antagelig er det ikke et forsøkt på å være morsom, men konstatering av fakta. En kvinnelig slave og en betrodd deksslave kan fortelle at en gruppe slaver planlegger et opprør. Det ble avdekket at 3 mannlige slaver, 2 kvinnelige og en gutt stod bak planene. De ble alle straffet med pisk. Disse var alle fra samme etniske gruppe, Akwambo og de ble alle satt i forsterkede lenker. Lenkene ble brukt så lite som mulig ettersom de raskt gnagde sår og satte helsen til slavene i fare. Selv om kvinnelige og mannlige slaver skulle holdes atskilt er det tydelig at de likevel klarte å kommunisere. Kanskje den lille gutten fungerte som budbringer? Dekksslaven som fortalte om opprøret het Aye og han stod etter dette høyt i kurs hos kapteinen.

16. mai, etter 23 dager i åpen sjø rettter kapteinen kursen mot en øy som heter Principe. Skipet er fortsatt på Afrikansk side av Atlanterhavet. Vanligvis settes slavene i land for å hente seg inn etter sjøreisen, og fortsatt er det langt igjen. Den danske flagget heises for å vise hvem man er. Utenfor Principe eksploderte et annet dansk/norsk slaveskip i 1705 med 826 slaver om bord. Bare fem overlevde. Kruttlageret ble antent, men vi vet ikke hvorfor. Kanskje var det et slaveoprør? På grunn av dårlig vær er det ikke mulig å nå denne øya og man beslutter å fortsette ferden med de forsyningene man har om bord. Enda en utfordring for kapteinen, mannskapet og ikke minst slavene.

17. mai dør en svært avmagret slave og flere av mannskapet piskes for å ha sovnet på vakt. Vanligvis straffes et slikt forhold langt strengere, men med så få igjen av mannskapet behøves alle. De kunne risikert å bli kjølhalt, en straff ensbetydende med å drukne. En av de piskede hevder at han sovnet fordi han er syk, han dør senere i delirum i sin egen hengekøye. 29. mai dør enda en slave som kastes over bord. Fredensborg krysser ekvator 30. mai. Det er ingen antydning til noen seremoni kjent fra sjømannstradisjoner. Antagelig hadde mannskepet mer enn nok med å holde skuta under seil og skjøtte slavene.

Uten problemer kommer skipet seg forbi det fryktede stillebeltet. Mange slaveskip hadde blitt liggende i uke etter uke i stekende sol og uten vind. Ofte måtte kapteinen kvitte seg med hele slavelasten for å sikre at de hvite overlevde på de gjenværende forsyningene. Disse hendelsene opprørte senere mange europeere og ga grobunn for avskaffelsen av slavehandelen.

I begynnelsen av juni klippes alle slavene, etter 42 dager om bord er det tydeligvis på tide med en hårklipp. 5 kvinnelige slaver blir tatt i å stjele spansk pepper og salt. De piskes med ti slag hver.

Det har vært flere tyverier om bord og etter at en av mannskapet blir tatt på fersk gjerning av en kvinnelig slave, slår han stearinlyset ut av hånden hennes. Han kalles inn til skipsrådet der han tilstår å ha stjålet av forsyningene. Han sendes ut og rådet setter seg ned for å løse saken. Han dømmes til 50 piskeslag. At en av mannskapet stjeler fra forsyningene betyr at det er knapt med rasjoner per dag. Offiserene har langt bedre forhold og mange av mannskapet er underernært. Det er uklart hva den kvinnelige slaven skulle om natten, men det er kjent at det forekom intim kontakt mellom mannskapet og slavene. Dette er ikke nevnt i bøkene fra skipet.

23. juni skriver kapteinen at en kvinnelig slave kastes over bord. Det kan godt være at kopper hadde brutt ut, en sykdom som i dag er utryddet. Plantasjeeiere var spesielt oppmerksomme overfor denne sykdommen ettersom mange slaver kunne smittes og dø. Dødsratene begynner nå å øke om bord på skipet. Den lange ferden tærer på mannskapet og slavene.

Torsdag 8. juli seiler de endelig forbi de første øyene i Vest-India. Kapteinen ser nå at ferden antagelig kommer til å gå bra og deler ut rikere av rasjonene som er igjen. Det er også viktig at slavene fremstår som så friske som mulig når de skal auksjoneres bort.

Endelig er ferden over

Den siste dagen, fredag 9. juli: "Om morgenen fyrte vi av 7 salutter med kanon. En mannlig slave døde. Om formiddagen kunne vi se St. Croix. Klokken 4 døde en kvinnelig slave og ble kastet over bord. Klokken 4:30 kom losen og 5:30 kunne vi slippe anker i havn. Pris Herren som har rettledet oss så langt. Måtte Han fortsatt vise i nåde til oss og rettlede oss i våre anliggender, og måtte vi kunne fullføre vår reise gledelig og vellykket.

Kongelige langbåter kommer med kommanderende offiser. Vi fyrer av 7 salutter med firepunds-kanonen til ære for festningen, noe som besvares med en 3 skudds salutt, som svares av oss med 3 skudd. Mange fartøy kommer for å gratulere oss med velkomsten. Av våre slaver er det fortsatt 5 eller 6 det ikke er noe håp for."

Etter en reise på 78 dager hadde 28 slaver omkommet sammen med 3 av mannskapet. Skipet hadde kommet seg trygt i havn, men enda gjenstod en lang reise hjem med handelsvarer og fortjeneste av slavesalget. Skipet renses og utbedres, men setter ganske sent på året ut i retning Skagerrak - et livsfalig farvann.

Fredensborg forliser under dramatiske omstendigheter utenfor Arendal. Men bøkene reddes og er grunnen til at du kan lese detaljert om ferden over Atlanterhavet. Den andre årsaken til at vi vet så mye om skipet er utgravningene av skipet under vann.

Gjenstander fra dypet

Skipet lå urørt på bunnen utenfor Arendal i 206 år. Etter grundige studier av rettsprotokoller kunne dykkere finne frem til vraket i 1976. Det ble besluttet at Norsk Maritimt Museum skulle lede en utgravning finansiert av Miljøverndepartementet. Det ble leid inn et baseskip for dykkeoperasjonen. Vraket og området rundt ble avgrenset av et rutesystem på 2x2 meter og hver rute hadde et eget nummer slik at man skulle vite hvor gjenstandene var funnet. Graving på stedet var vanskelig ettersom store steiner hadde flyttet seg. Selve utgravningen foregikk på ganske grunt vann. Under vinterstormer er det mye beveglese i vannmassene og dette hadde tæret på gjenstander som glass, porselen, keramikk og andre skjøre gjenstander.

Målsettingen med utgravningen var å finne så mye som mulig som kunne fortelle om handlesvarene og livet om bord. Å grave ut et slavskip som nesten hadde endt traingelfarten var en unik mulighet.

Det ble funnet over 2000 tusen gjenstander. For eksempel elefant og nesehorntenner fra skipet, men også en afrikansk morter til å knuse korn. Sannsynligvis brukt til slavenes kjøkken. En kanon er i dag utstilt på museet. En damesko blir funnet, kanskje tilhørende en av de to kvinnene som reiste tilbake fra St. Croix. Blekkhuset til skriveren, en flaske sprit.

Deler av skroget fra skipet ble skadet da det grunnstøtte, men skroget blir gjenfunnet under all sanden. Noen av gjenstandene kan du i dag se på utstillingen "Til Sjøs!" på Norsk Maritimt Museum. 

Les med om Fredensborg