Slaveskipet Fredensborg

Søndag 24. april noterer kapteinen: "Slavene er foret og har fått tre runder vann. De har også fått piper, tobakk og sprit." Slavemenyen var enkel, men på søndager fikk de litt ekstra. Hensikten var å høyne moralen og dempe gemyttene. Kapteinen har under hele oppholdet ved land notert sykdom blant mannskap, men nå er han ikke lenger like nøye med å notere. Det overlater han til andre. Nå er kapteinen først og fremst sjømann og navigatør, han skal føre et skip over et stort hav mellom to kontinenter. Kursen kapteinen velger er ikke tilfeldig, de følger naturlige fenomener som Guinea-strømmen og medvinden mot Amerika. Kapteinen noterer nøye vind og vær, kurs og tilbakelagt strekning. Det noteres at en skipsoffiser, 3 sjømenn, 11 mannlige slaver og en kvinnelig slave er blitt syke. Dagen etter noteres det at antall syke har økt til 5 blant mannskapet og 17 av slavene.

Det noteres stadig, blant annet at de kvinnelige slavene likte å danse på dekk og at 2 slaver ble pisket for å ha sloss. De kvinnelige slavene kunne bevege seg mer eller mindre fritt om bord. Mannskapet fanger også en mindre hai som de spiser. En av slavene blir tatt for å ha stjålet et brød og piskes.

Søndag 1. mai klokken 11:30 dør en sjømann. Klokken 12 blir det sunget salme og kroppen senket i sjøen innhyllet i sin egen hengekøye. Det var vanlig å sy det siste stinget gjennom nesa på den avdøde for å være helt sikker på at han faktisk var død. Eiendelene ble samlet inn og solgt på auksjon om bord. Mandag 2. mai blir det funnet en død slave. Hun kastes over bord.

Disse utrdagene fra dagbøkene gir et godt innblikk i forholdene om bord på et slaveskip. Det var vanlig at haier fulgte etter slaveskipene og en kilde forteller at døde slaver kastet over bord umiddelbart ble revet i filler av haiene. Mannskap som ble senket i havet ønsket man skulle slippe å bli spist på den måten. Derfor la man ved kanonkuler, stein eller lignende for at de skulle synke raskt. Antagelig ble slavene sluppet over bord på babord side, for styrbord side var regnet som den gode siden og reservert for hvite.

Slavene som fikk lov til å gå på dekk fikk europeiske nav som Oliver, Roland, Ragge og Samson. Som belønning fikk de hvite manns klær og noe ekstra mat. Disse deksslavene utgjorde 1/4 av mannskapet og uten dem ville ikke skipet ha kunnet seile. Selskapet som eide skipet hadde en utspekulert strategi for å sikre seg mest mulig fortjeneste. Offiserene skulle få 5 % av summen ved slavesalget, det er derfor grunn til å tro at de ville sørge for at så mange som mulig overlevde. Men med forholdene om bord var det likevel fryktelige forhold for slavene. 

Neste slave dør 4. mai. I boken står det at en mannlig slave er død, men noterende skipsoffiser har ikke har sett dette selv. Med andre ord er han irritert over ikke å ha sett den avdøde og årsaken til at han er død. Det kan ha skjedd noe som gjorde at slaven raskt ble konstatert død og kastet over bord. Uansett er det et økonomisk tap for offiserene og selskapet.

Skipet seiler langs ekvator og heten må ha vært direkte livsfarlig for slavene. Det var montert sylindere av lerret fra mastene som skulle transportere frisk luft ned under dekk, men hvis det var vindstille har de ikke hatt noen effekt. Faktisk beskrives det at stearinlys som ble brukt på slavedekk nesten sluknet på grunn av oksygenmangel. Stanken av svette og ekskrementer må ha vært uutholdelig. 

Det hendte at slaver nektet å spise. Da ble det brukt et eget instrument som tvang munnen åpen, en såkalt "Speculum Oris". Etter at munnen var åpnet dyttet man mat ned en trakt i halsen. Det er ikke notert at en slik ble brukt på Fredensborg og den står heller ikke listet opp blant skipets innventar. Muligens var ikke matvegring et stort problem om bord.

Ferden går videre og søndag 8. mai står det at sjømann Jens Pedersen er kurert for feberen ettersom han nå var død. Antagelig er det ikke et forsøkt på å være morsom, men konstatering av fakta. En kvinnelig slave og en betrodd deksslave kan fortelle at en gruppe slaver planlegger et opprør. Det ble avdekket at 3 mannlige slaver, 2 kvinnelige og en gutt stod bak planene. De ble alle straffet med pisk. Disse var alle fra samme etniske gruppe, Akwambo og de ble alle satt i forsterkede lenker. Lenkene ble brukt så lite som mulig ettersom de raskt gnagde sår og satte helsen til slavene i fare. Selv om kvinnelige og mannlige slaver skulle holdes atskilt er det tydelig at de likevel klarte å kommunisere. Kanskje den lille gutten fungerte som budbringer? Dekksslaven som fortalte om opprøret het Aye og han stod etter dette høyt i kurs hos kapteinen.

16. mai, etter 23 dager i åpen sjø rettter kapteinen kursen mot en øy som heter Principe. Skipet er fortsatt på Afrikansk side av Atlanterhavet. Vanligvis settes slavene i land for å hente seg inn etter sjøreisen, og fortsatt er det langt igjen. Den danske flagget heises for å vise hvem man er. Utenfor Principe eksploderte et annet dansk/norsk slaveskip i 1705 med 826 slaver om bord. Bare fem overlevde. Kruttlageret ble antent, men vi vet ikke hvorfor. Kanskje var det et slaveoprør? På grunn av dårlig vær er det ikke mulig å nå denne øya og man beslutter å fortsette ferden med de forsyningene man har om bord. Enda en utfordring for kapteinen, mannskapet og ikke minst slavene.

17. mai dør en svært avmagret slave og flere av mannskapet piskes for å ha sovnet på vakt. Vanligvis straffes et slikt forhold langt strengere, men med så få igjen av mannskapet behøves alle. De kunne risikert å bli kjølhalt, en straff ensbetydende med å drukne. En av de piskede hevder at han sovnet fordi han er syk, han dør senere i delirum i sin egen hengekøye. 29. mai dør enda en slave som kastes over bord. Fredensborg krysser ekvator 30. mai. Det er ingen antydning til noen seremoni kjent fra sjømannstradisjoner. Antagelig hadde mannskepet mer enn nok med å holde skuta under seil og skjøtte slavene.

Uten problemer kommer skipet seg forbi det fryktede stillebeltet. Mange slaveskip hadde blitt liggende i uke etter uke i stekende sol og uten vind. Ofte måtte kapteinen kvitte seg med hele slavelasten for å sikre at de hvite overlevde på de gjenværende forsyningene. Disse hendelsene opprørte senere mange europeere og ga grobunn for avskaffelsen av slavehandelen.

I begynnelsen av juni klippes alle slavene, etter 42 dager om bord er det tydeligvis på tide med en hårklipp. 5 kvinnelige slaver blir tatt i å stjele spansk pepper og salt. De piskes med ti slag hver.

Det har vært flere tyverier om bord og etter at en av mannskapet blir tatt på fersk gjerning av en kvinnelig slave, slår han stearinlyset ut av hånden hennes. Han kalles inn til skipsrådet der han tilstår å ha stjålet av forsyningene. Han sendes ut og rådet setter seg ned for å løse saken. Han dømmes til 50 piskeslag. At en av mannskapet stjeler fra forsyningene betyr at det er knapt med rasjoner per dag. Offiserene har langt bedre forhold og mange av mannskapet er underernært. Det er uklart hva den kvinnelige slaven skulle om natten, men det er kjent at det forekom intim kontakt mellom mannskapet og slavene. Dette er ikke nevnt i bøkene fra skipet.

23. juni skriver kapteinen at en kvinnelig slave kastes over bord. Det kan godt være at kopper hadde brutt ut, en sykdom som i dag er utryddet. Plantasjeeiere var spesielt oppmerksomme overfor denne sykdommen ettersom mange slaver kunne smittes og dø. Dødsratene begynner nå å øke om bord på skipet. Den lange ferden tærer på mannskapet og slavene.

Torsdag 8. juli seiler de endelig forbi de første øyene i Vest-India. Kapteinen ser nå at ferden antagelig kommer til å gå bra og deler ut rikere av rasjonene som er igjen. Det er også viktig at slavene fremstår som så friske som mulig når de skal auksjoneres bort.