Skudd i Oslo havn. Blykuler og historiske geværer

Ved hjelp av metalldetektor har vi allerede funnet ikke mindre enn 28 blykuler på tomt B8b. Blykulene varierer i størrelse fra 4 til 23 millimeter. Noen av dem er deformerte, og har tydelig truffet noe eller noen. Andre er antakeligvis bomskudd og har sunket ned i leiren, for å så bli funnet igjen av oss, fire-fem hundre år senere.

  • En samling blykuler fra tomt B8b i Bjørvika (Foto/Photo)
    1/1
    Et utvalg av de minste- og største blykulene fra B8b Sjoerd van Riel / NMM

En kort historie om ildvåpen i Europa

Fra 1450-tallet og fremover blir kruttvåpen stadig vanligere i Europa. De finnes i mange forskjellige varianter, og med forskjellige tenningsmekanismer. Her følger en kort oversikt over noen av de vanligste typene. 

Et av de første håndskytevåpen i Europa som brukte krutt for å produsere kraft til skyting var arkebusen (også kalt hakebørse), som ble utviklet fra armbrøsten og tatt i bruk på 1400-tallet. På disse første geværene ble kruttladningen stappet helt inn i løpet gjennom munningen. Prosjektilene var små kuler av jern, bly eller stein. Bruk av arkebusen hadde noen store fordeler sammenlignet med langbuen og armbrøsten, selv om de var mindre presise og hadde kortere rekkevidde. Den største fordelen var at arkebusene var mye lettere å håndtere og krevde langt mindre opplæring enn langbuer og armbrøster. Dessuten krevde bruk av en arkebus ingen spesiell fysisk kraft, i motsetning til særlig langbuen.

Den største ulempen med slike tidlige geværer var nok at man var avhengig av å ha et ildsted i nærheten, og at man trengte å tenne kruttet med den ene hånden mens man holdt geværet med den andre. Utviklingen av luntelåsen mot slutten av 1400-tallet gjorde at skytteren kunne avfyre våpenet med kun en eller to fingre, og tillot skytteren å holde våpenet med begge hender under avfyring. Ved bruk av en langsomtbrennende lunte som tenningsmekanisme kunne man fyre kruttet på en relativt kontrollert måte, og dette ga soldatene langt større bevegelsesfrihet i felt.

  • Luntelås (Foto/Photo)
    1/1
    Luntelås fra 1500-tallet. Kultur- und Museumszentrum Schloss Glatt Rainer Halama /

Men luntelåsen hadde også sine ulemper. Den tok lang tid å lade, vind og regn kunne slukke luntene, og en permanent glødende lunte var både brannfarlig og lett for fiender å se i mørket. Folk var klar over disse ulempene, og tidlig på 1500-tallet ble det utviklet låsmekanismer som var basert på friksjon. Den såkalte hjullåsen produserte gnister ved at et stålhjul ble gnidd over en bit med svovelkis. Hjullåsen svakheter var at den var både vanskelig og dyr å fremstille, og ikke alltid like pålitelig. Den ble erstattet av snapplåsen og flintlåsen i begynnelsen av 1600-tallet. Flintlåsen ble den vanligste formen for avfyringsmekanisme for kruttvåpen fra slutten av 1600-tallet, frem til utviklingen av perkusjonslåsen på 1830-tallet.

Etter hvert som man fikk mer erfaring med ildvåpnene, fant man ut at skuddkraften og treffsikkerheten ble større når man laget løpene lengre. Våpen med 120-150 cm lange løp ble snart alminnelig. Etter en rekke med teknologiske forbedringer hadde arkebusen mot midten av 1500-tallet utviklet seg til en annen type gevær: musketten. Kaliberet på muskettgeværene varierte normalt mellom en halv og en trekvart tomme, dvs. fra 12,7 til 19,05 mm. Den effektive rekkevidden var kort (ca. 60 meter), dels fordi kulen ikke ble satt i spinn og dels fordi munningslading krever noe større rom mellom løpets vegg og kule. Dette førte til at kulen kunne komme skjevt ut av løpet. Likevel var runde kuler i bruk frem til midten av 1800-tallet, da de ble erstattet med rillete, langstrakte prosjektiler, som ga geværer en mye bedre effektiv rekkevidde og presisjon.

En annen type gevær som utviklet seg fra musketten, er muskedunderen. Muskedunderen blir ofte sett på som forgjengeren til den moderne haglen, og var som oftest ladet med flere prosjektiler av mindre kaliber enn vanlige muskettkuler. Selve navnet er sannsynligvis en blanding av muskett og det nederlandske «donderbus», som betyr tordenpipe. Den ble ofte brukt av ryttersoldater og mannskaper på krigsskip.

Bortsett fra arkebusen, musketten og muskedunderen var også såkalte serpentiner vanlig på europeiske slagmarker fra 1400- til 1600-tallet. Serpentiner var en tidlig kanontype med et større kaliber og rekkevidde enn arkebusen og musketten.

  • En musketer. Fra Jacob van Gheyn’s «Wapenhandelingen van Roers, Musquetten ende Spiesen” (1608). (Foto/Photo)
    1/1
    En musketer. Fra Jacob van Gheyn’s «Wapenhandelingen van Roers, Musquetten ende Spiesen” (1608).

Krig i Oslo havn?

På Akershus festning i Oslo omtales ildvåpen første gang i 1487, i form av tre kanoner og 32 bøsser. De vanligste kanonene på Akershus i 1524 og 1532 var de tidligere nevnte serpentiner. De hørte til det minste artilleriet i bruk den gang, og hadde et kaliber på ca. 32 millimeter og skjøt blykuler på ca. 250 gram. Den 10. november 1531 seilte den avsatte kong Kristian 2. inn til Oslo med 14 skip og 1400 tyske leiesoldater. Under Kristian 2s beleiring av Akershus festning skjøt forsvarerne bort minst 650 kilo bly, tilsvarende 2600 skudd med serpentiner.

Under den nordiske syvårskrigen (1523-70) ble festningen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker. På bildet nedenfor vises denne beleiringen, med soldater som bruker gevær, samt båter med soldater i Bjørvika.

  • Angrepet på Akershus festning i 1567 under den nordiske syvårskrig er avbildet på Frederik IIs sarkofag i Roskilde. Festningens arkitektur er noe fantasifull, og det er usikkert hvor nøyaktig avbildningen av byen er. (Foto/Photo)
    1/1
    Angrepet på Akershus festning i 1567 under den nordiske syvårskrig er avbildet på Frederik IIs sarkofag i Roskilde. Festningens arkitektur er noe fantasifull, og det er usikkert hvor nøyaktig avbildningen av byen er. Ludvig Daae, 1891. Det gamle Christiania: 1624-1814. J.W. Cappelens Forlag. Christiania

Så hvor kommer «våre» blykuler fra? Hvem brukte dem, og hva har de blitt skutt med? Disse spørsmålene er ikke så enkle å besvare. Blykulene var lite standardisert og varierer veldig i størrelse. Likevel kan vi diskutere noen generelle trekk, og prøve å koble blykulene til forskjellige våpen som er beskrevet ovenfor. De største blykulene vi har funnet så langt er mellom 10 og 20 mm i diameter. Disse passer fint med størrelsen på arkebusen og musketten, som var i bruk fra 1400-tallet til 1800-tallet. De minste kulene er så små som 4 mm i diameter, og må ha vært brukt som hagl i muskedunder. Siden vi vet at disse var populære blant sjøsoldater, passer dette godt inn i bildet vi har av krig i Oslo havn. Kanskje noen av de kulene vi finner har vært brukt i slaget som er avbildet på relieffet ovenfor? Vi håper at nærmere analyse av kulene, samt lagene de ble funnet i, vil kunne gi oss svar på dette.   

Kilder

Nedkvitne, A. og Norseng, P. 1991. Oslo bys historie. Bind 1. J.W. Cappelens Forlag A.S.

Wilkinson, F. 1971. Våpen. Chr. Schibsteds Forlag, Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Muskett

https://en.wikipedia.org/wiki/Blunderbuss

https://no.wikipedia.org/wiki/Minié-prosjektil

https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus_slott_og_festning