Marinarkeologi i Agders uthavner

Norsk Maritimt Museum (NMM) er også med på denne satsingen. Museet har siden 1950-tallet arbeidet under og over vann i havner i Agder, gjennom både selvstendige undersøkelser og ved samarbeid med lokale dykkere og informanter. Museet sitter derfor på et omfattende tekst, bilde- og gjenstandsmateriale fra undersøkelser i Agders uthavner. Vi tror undervannsarkeologien på flere vis vil kunne utfylle de kjente historiske kildene og kulturminnene over vannspeilet.

Med økonomisk støtte fra Riksantikvaren og Agderfylkene har museet i 2018 videreført arbeidet vårt i uthavnene fra i fjor. Ei uke i september dro fire marinarkeologer fra museet til Ny-Hellesund for å få mer kunnskap om kulturminner under vann i den gamle uthavna. Vi ønsket samtidig å formidle undersøkelsene våre til både lokalbefolkning og historieinteresserte over hele landet.

I 2017 fant museet et skipsvrak ved Drengeholmen i Ny-Hellesund, som vi mistenkte var den svenske tremasteren «Pelikanen», som sank i dette området i 1697. Vraket lå fullstendig begravd i sand, kun noen gule teglsteiner stakk opp av sanden. For å få svar på om det er «Pelikanen» som ligger der gravde vi i år fram en liten del av treverket, og sagde ut en trebit til datering. Til vår store overraskelse dukket det også opp en hel krukke innimellom skrogdelene! Dette er en typisk bartmannskrukke (navnet har de fått av merket med den skjeggete mannen). Mest sannsynlig stammer denne fra 1600-tallet. Så langt har altså hypotesen om vrakets identitet blitt styrket, men vi venter nå i spenning på svaret fra dateringslaboratoriet i Danmark.

Gamle havneområder inneholder ofte spor på sjøbunnen etter dem som har vært her og brukt stedet. I mange tilfeller vil gjenstander og annet avfall, sammen med sand, mudder osv., bygge seg opp på sjøbunnen, slik at man får kulturlag under vann.

Registrerte middelalderske skipsvrak i nærheten av uthavna, og et svært begrenset skriftlig materiale, gir oss indikasjoner på at Ny-Hellesund var en havn allerede i middelalderen (før 1537). Kunne vi også finne spor på sjøbunnen i havna som sa mer om uthavna si eldre historie?

Vi var i år svært spente på hva vi ville finne da vi gravde et prøvestikk på 1 ganger 1 meter, i Gaushola, vis a vis gjestgiveriet. Gravingen foregikk med en såkalt slamsuger, eller vanndrevet ejektor, som samlet alle små gjenstander, stein og bein i et finmasket nett. Nettet tok vi på land og gikk nøye gjennom. Det lille prøvestikket viste seg å inneholde mer enn vi hadde forventet; her var det massevis av krittpiper, keramikkskår, glassflasker osv., de fleste mer enn hundre år gamle. I tillegg var det store mengder dyre- og fiskebein, som sikkert er matavfall eller rester fra slakting om bord i seilskutene som har ligget i sundet. Ekstra spennende var at nede i lagene fant vi flere skår av senmiddelaldersk keramikk. Dette viser oss klart at Ny-Hellesund var en viktig havn allerede den gangen, og at Gaushola, da som nå, er et godt sted å ligge i havn.

Vi lagde en liten film hver kveld, som vi la ut på Facebook. På denne måten fikk flere tusen personer rundt om i landet se de flotte funnene «på direkten». På søndag i slutten av feltuka vår, inviterte vi til åpen dag på Verftet. Været var strålende, og vi fikk god hjelp av Søgne Dykkerklubb til å frakte besøkende fra Høllen. Vi rakk ikke å telle, men anslår at det var mellom 100 og 200 personer innom denne dagen. Vi viste fram funnene fra uka, og fikk mange spørsmål fra interesserte i alle aldre.

Det var veldig hyggelig å se at folk synes marinarkeologien i Ny-Hellesund er både spennende og viktig å ta vare på. Det synes vi også!

Fire uthavner var prioritert i forprosjektet vårt i 2017. Det gjaldt Merdø, Lyngør, Loshavn og Svinør. De fire nevnte havnene hadde blitt undervannsarkeologisk undersøkt i varierende grad. Sportsdykkere hadde imidlertid også rapportert om og levert inn funn fra disse havnene. Det var derfor behov for befaringer i felt for å kunne skaffe oppdatert informasjon.

Feltundersøkelse i Svinør

Den første feltundersøkelsen i 2017 foretok vi i begynnelsen av august. Turen gikk til Svinør i Lindesnes. På nordsiden av øya Svinør ligger et skjermet sund som har vært i bruk i lang tid som havn. Havna ble i tidligere tider ofte brukt som le for uvær, da den ligger gunstig til øst for værharde Lindesnes. Det har også vært tollstasjon på Svinør. Flere skriftlige og kartografiske kilder oppgir Svinør som en sentral ankringsplass. Havneområdet er for eksempel tydelig avmerket på Paul Løwenørns sjøkart fra ca. 1800 over gode ankringsplasser langs kysten. Det eldste fysiske spor i havna er en sjøbod som er datert til 1600-tallet med dendrokronologi.

Den kjente kulturminnebestanden under vann i Svinør er, på tross av manglende systematisk kartlegging, både omfangsrik og variert. Det er funnet flere gamle skipsvrak, løse gjenstander og kulturlag i det sentrale havneområdet mellom nordsiden av øya og fastlandet. De eksepsjonelt gode bevaringsforholdene for organisk materiale gjør Svinør til et spesielt interessant område i undervannsarkeologisk sammenheng. 

Enkeltfunnene forteller sine egne historier, om handelsforbindelser og hvem som har brukt havna. Et godt eksempel er funnet av et krittpipehode med merket til det hollandske Ostindiske kompani (A - VOC) på knasten. Dets tilstedeværelse i havnematerialet fra Svinør viser, sammen med den forholdsvis store mengden kinesisk porselen, at Svinør har inngått i et verdensomspennende maritimt handelsnettverk.

Særlig skipsvrakene kalt Svinør 4 og Svinør 7 innehar etter vår vurdering både et høyt kunnskaps- og formidlingspotensial. Datering og dokumentasjon av disse kulturminnene var derfor en hovedprioritet ved undersøkelsen i august 2017. Sammen med en av finnerne av vrakene, sportsdykker Erik Erland Holmen, gjenfant vi dem og fikk tatt opp treprøver til dendrokronologisk analyse.

Den dendrokronologiske analysen for Svinør 4 konkluderte med at fartøyet ble bygget en gang etter 1550, trolig tett opptil dette tidspunktet (Daly 2017:1). Forutsatt at dateringen stemmer, er dette skipsvraket Svinørs eldste dokumenterte kulturminne.

Det var på forhånd antatt at Svinør 7 kunne være to ulike skip, belagt i lokal tradisjon. Det skal ha sunket en lekter i havna tidlig på 1900-tallet, et fartøy som skal ha blitt bygget på slutten av 1800-tallet. Den andre tradisjonen omhandler som allerede nevnt et 1700-talls hollandsk handelsfartøy, en såkalt koff, som skal ha sunket inne i havna. Av de to mulighetene synes både dateringen og opphavet til treverket å støtte mest opp under den siste. Skipsvraket har derfor stor verdi sett i sammenheng med andre funn i havna som vitner om. Den dendrokronologiske analysen for Svinør 7 konkluderte med at fartøyet ble bygget en gang etter 1678, trolig tett opptil dette tidspunktet (Daly 2017:2).

Den samlede funnoversikten vil kunne være en viktig kilde til å fortelle havnas skiftende historie om maritim kontakt og utveksling. Konklusjonen fra vårt arbeid i 2017 var at vi mangler vesentlig kunnskap om utbredelse og mektigheten av kulturlagene i Svinør, og andre uthavner. Den delen som er blitt visuelt registrert av dykkere utgjør som kun en liten brøkdel av de aktuelle havnebassengene. En bedre oversikt over funnenes spredning i plan vil trolig kunne si noe om havnas romlige organisering. Kanskje har den variert over tid, og eventuelt mellom ulike funksjoner? I tillegg har man ikke gravd dypere enn 50 cm i lagene i havna. Kanskje kan dypere funn vise at Svinørs og de andre uthavnenes brukstid går enda lenger tilbake enn hva de skriftlige kildene dekker?

Video fra undersøkelsene i Svinør i 2017:

Kontaktpersoner for prosjektet hos NMM: