Karantene, skip og smitteveier

-Et historisk perspektiv på karantene som smitteforebygging

Seilskipet Christian Radich ligger for tiden i karantene i Oslofjorden. Skipet har seilt fra Spania, og alle om bord holdes derfor avsondret fra omverdenen til man er sikker på at ingen er syke eller smitteførende. Det er sjelden man ser skip med gult karanteneflagg i våre tider. Men karantene som smitteforebygging har en lang tradisjon.

  • Christian Radich ligger i karantene i Bunnefjorden, Oslo
    Christian Radich ligger i karantene i Bunnefjorden og man ser tydelig det gule signalflagget i den midterste masten. Elling Utvik Wammer

Før, som nå, gikk mesteparten av varetransport over hav, med skip. Forskjellen var at skipsfarten var den måten som mennesker raskest kunne ta seg over lengre avstander på. Dermed var det skipsfarten som representerte den største risikoen for smittsomme sykdommer.

Bakterier og virus ble ikke oppdaget og forstått skikkelig av legevitenskapen før i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Men også før det ble karantene av skip brukt for å hindre smitte. Tiltakene for å hindre sykdom bygget på en forståelse av at sykdom spredte seg, selv om man ikke helt forsto hvordan. Karantene skulle hindre skip med mulig smittsom sykdom om bord i å legge til i byene, og slik utbre sykdom.  Man skulle sørge for at mennesker med smittsom sykdom ikke kom i land.

  • Gult flagg brukt som signalflagg for å varsle om smitte ombord
    Wolday, Mekonnen / Hvalfangstmuseet Sandefjord

Danmark-Norge etablerte en karantenestasjon på Odderøya utenfor Kristiansand i 1804. På 1800-tallet måtte kaptein eller los melde i fra dersom man hadde mistanke om sykdom om bord. Da måtte man heise det gule karanteneflagget. Også skip som kom fra havner med smittsomme sykdommer måtte i karantene. I karantenehavnene skulle skipene undersøkes, vaskes og renses. I tråd med samtidens forståelse av desinfeksjon, ble skip og last behandlet med røyk eller kjemikalier, i tillegg til vanlig rengjøring. Syke ble isolert på sykehus, og eventuelt døde ble begravet på karantenekirkegården.

Å holde syke avsondret fra friske og sørge for grundig rengjøring av skip som hadde vært i kontakt med smitte, bremset eller stoppet sykdom. Karantene var derfor et delvis effektivt tiltak, også før man visste hvordan sykdom smittet. I koleraepidemiene på midten av 1800-tallet var det langt færre som døde i Kristiansand enn i andre byer. Antagelig skyldtes dette byens karantenestasjon og erfaring derfra om smitteforebygging. Ettersom legevitenskapen fikk en større forståelse av hvordan sykdommer smitter og spres, ble forebyggingen mer virksom og karantenen kunne brukes mer effektivt.

Men bruk av karantene har alltid vært omdiskutert. Her sto smittevern mot individuell frihet og argumentene ligner på dem vi møter i dagens diskusjoner om forebygging av covid-19. Karantene begrenset handel og økonomisk virksomhet. Dessuten var smitteveiene til de ulike sykdommene ukjent. Derfor varierte det hvor effektiv karantene var. Det ga argumenter til dem som ønsket en så fri skipsfart som mulig. Kolera spres via kloakk og urent drikkevann. Gul feber og malaria overføres ved insektbitt. Så lenge man ikke visste dette, var det vanskelig å forbygge spredning av sykdommene. Tiltak som karantene hjalp i varierende grad og det var ulike meninger om hvilke virkemidler som var best for å begrense smitte.

Ettersom man oppdaget bakterier og virus, og fikk større kunnskap om hvordan smitte spres, kunne karantenen gjøres mer effektiv og målrettet. Man desinfiserte ikke lenger på bakgrunn av dårlig lukt, men når man hadde sikre tilfeller av sykdom om bord. I etterkrigstiden kom det også internasjonale avtaler om hvordan karantene skulle praktiseres. Med jernbane, bilveier og fly, er det imidlertid mange flere måter der smitte kan spre seg over landegrensene. Karantene har blitt stadig mindre brukt, man har heller satset på smittesporing, vaksinering og overvåking av folkehelsen. Den helt siste tiden har karantene igjen kommet som et aktuelt tiltak for å hindre smitte. Prinsippet om å holde folk adskilt fra hverandre og å hindre at smitte blir spredd over landegrensene er igjen seilet opp som viktig.

Også sjøfolkene selv ble møtt med tiltak for å begrense smitte om bord. I 1903 ble det innført helseundersøkelse av alle sjøfolk før de kunne mønstre på. Legeundersøkelsen skulle hindre at sjøfolk med smittsomme sykdommer kom om bord. Forholdene om bord på et skip, med trangboddhet og fuktige omgivelser, gjorde at sykdom spredte seg lett. Sjøfolkene ble derfor undersøkt for tuberkulose og andre «ondartet, smitsom sygdom». Det kunne være katastrofalt for driften av et skip dersom hele mannskapet ble syke samtidig. Det kunne dessuten bli dyrt for myndighetene og rederi å sende syke sjøfolk hjem fra utenlandske havner. En sjømann hadde rett til å få betalt reisen i slike tilfeller, med mindre han hadde holdt sykdommen skult før påmønstring eller hvis sykdommen ble regnet å være hans egen feil. Det siste var tilfelle for kjønnssykdommer, som ble møtt med moralsk fordømmelse og frafall av rettigheter.

  • Christian Radich ligger på anker i Bunnefjorden i karantene
    Christian Radich i karantene i Bunnefjorden Elling Utvik Wammer

Maritim helse er et stort felt, som også har handlet om kosthold til sjøs og tropesykdommer. Forholdene på skip skiller seg rett og slett fra forholdene på land. Sjøtransport er stadig en forutsetning for internasjonal handel og varetransport. Vi tenker spesielt på verdens sjøfolk i disse tider, og ønsker dem helse og god seilas!