Ett middelaldersverd > 100 vikingsverd

For folk flest, og kanskje mange arkeologer, kan det kanskje virke naturlig at funn er mer spennende jo eldre de er – og i noen sammenhenger er det kanskje riktig, men ikke i denne: jeg vil påstå at det går hundre vikingsverd eller ti bronsealdersverd på ett middelaldersverd.

Første fremrens og betraktninger etter funn av både sverd og øks. 

Grunnen til at jeg tar såpass hardt i er rett og slett at middelaldersverd er mye sjeldnere, i hvert fall som funn fra daterbare kontekster. I førkristen tid ble mange sverd lagt ned i graver, som ofte kan dateres forholdsvis nøyaktig. Med noen ekstremt sjeldne unntak ble denne skikken forlatt ved overgangen til middelalder, noe som både betyr at færre sverd ble tatt ut av bruk og bevart for ettertiden, og at de få middelaldersverdene som finnes sjelden kommer fra en daterbar kontekst.
Nå er ukas funn strengt tatt ikke sikkert datert foreløpig, men konteksten er definitivt daterbar. Laget sverdet lå i har mange andre funn, som når de er ferdig gjennomgått og analysert vil gi godt grunnlag for å datere laget typologisk (med andre ord ut fra stilmessige trekk ved gjenstandene, som har forandret seg over tid). Det er også tatt mange naturvitenskapelige prøver av laget som kan gi helt bestemte dateringsrammer, om enn av og til litt vide. Det samme gjelder selvsagt lagene over og under, og samlet sett vil disse opplysningene til slutt gi godt avgrensete tidsrom for alle lagene og gjenstandene i dem. Allerede peker mange observasjoner i retning av at laget rett under sverdet er avsatt på 1300-tallet, og laget over på 1500-tallet – med andre ord kan sverdet være fra årtiene etter Svartedauden, en svært spennende periode i norsk historie. Slutten av 1300-tallet var preget av store endringer; blant annet unionene mellom de skandinaviske rikene, etableringen av Hansaforbundet som en virkelig stormakt i området, store befolkningstap med vidtrekkende konsekvenser for økonomien, ny militær teknologi – og midt oppe i det hele noen tiår med særlig omfattende kaprervirksomhet og sjørøveri i Nordsjøen og Østersjøen.

Det er selvsagt ikke mulig å sette sverdet i direkte forbindelse med noe av dette, men det gir unektelig litt ekstra næring til fantasien. Som nevnt tidligere på feltbloggen er det allerede funnet flere våpenøkser og dolker i utgravningen, de fleste i et litt eldre lag, men også noen i samme lag som sverdet. En øks lå til og med sammen med sverdet, så nær at enden av sverdslira hvilte på økseskaftet.
Nå er både dolkene og øksene rimelig entydige våpen, men sverdet stiller likevel i en litt annen klasse. I middelalderen var det vanlig å bære våpen til daglig, kanskje primært nettopp i form av dolker og økser, som dermed kan sees som sivile våpen selv om de selvsagt også ble brukt i krig. Sverd har antagelig ikke vært like vanlige, både fordi de var dyrere og fordi de var mer krevende å bruke effektivt. Det siste gjelder antagelig særlig et såpass stort sverd som dette, med et blad på omtrent 1 m, 6-5 cm bredt, og med 25 cm langt grep med plass til to hender. Sverd av samme form og proporsjoner er av Ewart Oakeshott, en engelsk ekspert på middelaldersverd, klassifisert som type XIIIa – han daterer denne typen til primært 1250-1370, og forbinder dem med det som i skriftlige kilder fra tiden ble omtalt som Schlachtschwert, Grete Sword, Espée de Guerre og lignende, altså sverd for profesjonelle krigere. Oakeshott angir typiske mål for typen til å være ca. 80-100 cm (bladet), med grep rundt 15-25 cm. Vårt eksemplar er med andre ord helt i den øvre enden av skalaen!

  • Middelaldersverd av typen XIIIa. (Foto/Photo)
    1/1
    Middelaldersverd av typen XIIIa. Foto i Ewart Oakeshott; "Records of the Mediaval Sword" S 105

En mer nøyaktig beskrivelse og datering av vårt sverd må vente til konservatoren har fått renset frem mer, for eksempel av knappen på enden av grepet, og til det blir tatt røntgenbilder av sverdet. Bevaringsforholdene for jern på sjøbunnen har ikke vært gode, og med et såpass sjeldent og spennende funn har vi tatt alle forholdsregler for å få mest mulig ut av det. Sverdet ble derfor tatt ut i en stor klump med leire, pakket inn i folie og gips, for videre behandling på laboratorium. Vi gleder oss enormt til å se hva mer vi kan få ut av det! I forbifarten må det også nevnes at sverdet fremdeles ligger i slira – om dette kan ha hatt en viss beskyttende virkning er for tidlig å si, men det er spennende i seg selv. Det er lett å se seg blind på selve sverdet, men vi skal ikke glemme at dette godt kan være det eneste middelaldersverdet funnet i Norge med slire! Slira er av tre, trukket med tynt lær, og metallsøkeren antydet at det kan være andre metaller på enkelte punkter inne i klumpen av leire og rust. Dette kan være dekor på slira, eller kanskje ha noe å gjøre med hvordan det var festet til beltet. Utrolig spennende alt i alt!

Konservator Monica Hovdan forklarer mer i detalj utforming av øks og sverd like før opptak.

Litteratur

"Records of the medieval sword" av Ewart Oakshott, 1991