Ting og tang fra sjøbunnen i Oslo havn

Gjennom årenes løp er det gravd ut flere titalls tusen gjenstander fra den gamle sjøbunnen i Oslo havn. Noe er funnet på bunnen av Bjørvika under mudring og annet arbeid, men det aller meste er gravd frem på det som nå er tørt land, men som tidligere var åpen sjø.

Da byen Oslo ble grunnlagt rundt år 1000, gikk sjøen helt inn til Grønlandsleiret i nord. Endringene i strandlinjen skyldes en kombinasjon av isostatisk landheving etter at isen trykket landet ned under siste istid sammen med en tilsilting av havna på grunn av de mange bekker og elver som renner ut i Bjørvika og århundrer med utfylling og landvinning.

Hyppige endringer i utforming og bruk er karakteristisk for byhavna som fenomen ettersom skipsteknologi, havneforhold og handelskonjunkturer er i kontinuerlig utvikling. I våre dager ser vi at byutviklingsprosjekter langt på vei omgjør den historiske, sentrumsnære brukshavna til boliger, næringsbygg og rekreasjonsområder.

I tillegg til skip og båter og utallige bryggekonstruksjoner har de store utgravningene gitt oss et stort og variert arkeologisk materiale som består av alt fra keramikk, glass, lærsko, lærvotter, slirer, treboller, dolker, sverd, kanoner, dregger, ankere, tekstiler, dyrebein, laster av korn og bryneemner, kvernsteiner og krittpiper. Kort sagt det meste som byens befolkning handlet med i den siste delen av gamle Oslos eksistens.

Etter at hele byen brant en siste gang i 1624, ble byen tvangsflyttet over Bjørvika og anlagt under Akershus festning og omdøpt til Christiania – danskekongens by. Utgravninger i denne delen av havna har også gitt rike resultater og her er det særlig 1700-tallets gjenstander som dominerer.

Sjøbunnen i Oslo består av marin blåleire primært avsatt etter siste istid. Enkelte steder kan leira være inntil 70 meter dyp, mens andre steder stikker grunnfjellet helt opp i dagen. Dette fører til utfordringer for utbyggere i området, og alle nye bygninger pluss Dronning Eufemias gate er fundamentert på påler ned til grunnfjell for å forhindre nedsynkning av vei og bygninger.

Det er den samme leira som skaffer mye bry for utbyggerne som gir arkeologene de svært godt bevarte gjenstandsfunnene fra Oslo havn. Norsk Maritimt Museum har stått for utgravningene av de delene av havnen som har vært i bruk etter middelalderens slutt med reformasjonen i 1537. Leira gir svært gode bevaringsforhold for lett nedbrytbare, organiske materialer som tre, bein, tekstiler og lær på grunn av lite oksygen og mye fuktighet. Materialer som stein, keramikk og glass holder seg gjerne bedre under de fleste forhold, mens metaller som jern bevares dårlig i sjøbunnsleira på grunn av at fuktighet og salter fører til omfattende korrosjon og nedbryting.

• Fifty shades of grey. Hva kan sjøavsatte kulturlag fortelle oss?

Mye av det som ble importert og eksportert over Oslo havn måtte emballeres på en eller annen måte. Drikke måtte fraktes i tønner eller keramikk krukker, glassflasker ble ikke vanlig før på 1700-tallet. Mat som korn, kjøtt og fisk ble også fraktet i tønner. Det er derfor ikke så overraskende at vi finner mange tønnebunner og tønnestaver i havna. Noen av tønnestavene og bunnene er merket med et bumerke slik at eieren kan gjenkjenne egne varer.

• Tønnelokket fra Bjørvika: Spor etter 1500-tallets varehandel

Et av de vanligste funnene i havna er keramikk. Norge produserte ikke egen keramikk før et stykke inn på 1700-tallet, så all keramikk vi finner ved gamle Oslo havn er importert fra utlandet. Dermed kan keramikken også fortelle noe om hvilke land og områder Oslo handlet med på 15-1600-tallet. Ikke overraskende er det mye nederlandsk keramikk vi finner. Det er fat, kanner, kokepotter og skåler i blyglasert leirgods med eller uten dekor.

I tillegg finner vi tidstypiske flasker, krukker og kanner i rhinsk saltglasert steintøy/steingods som gjerne er rikt dekorert. Noen av disse har en spettet, brun saltglasur og er dekorert med en påsatt såkalt Bartmann maske – en skjeggete mann på halsen. I tillegg er krukkene ofte dekorert med medaljonger med våpenskjold eller byskjold.

I området ved den tyske elven Weser og sideelven Werra ble det også produsert leirgodskeramikk med hornmaleri i hvitt, grønt og rødt, og noen ganger – som vi ser på fatet under – også i andre farger. Weser renner ut ved Bremerhaven som var en viktig havn på 15-1600-tallet, og keramikken herfra ble fraktet med skip over store deler av Nord-Europa og er karakteristiske funn fra årtiene rundt 1600 i områdene som handlet med Tyskland i denne perioden.

Et annet vanlig funn fra havna er kokepotter og panner i blyglasert leirgods. Flertallet i Oslo havn er fra Nederland, men det er også mange som antagelig har en Nord-Tysk eller Sør-Skandinavisk opphav. Det er som oftest kokekar i rødt leirgods med tre bein som kan stå i ilden og så bare løftes i et håndtak og settes rett på bordet. Til en viss grad kan vi datere kokepottene etter måten de er utformet på.

• Werrafatet fra 1613: Et bryllupsminne fra Oslo havn

Det er blitt diskutert mye hvorfor Norge ikke hadde keramikkproduksjon gjennom middelalderen. Både bruken av kokekar i stein – kleberkar og bruken av tre er blitt trukket frem som mulige forklaringer. I Oslo havn er det funnet treskjeer, trekanner, treboller og trefat og utallige laggede bøtter og tønner i tre fra 15-1600-tallet. Dette er gjenstander vi ofte ikke finner på utgravninger på tørt land på grunn av bevaringsforholdene.

Funnene viser hvordan hverdagens gjenstander for de mange i Oslo sannsynligvis for en stor del besto av tregjenstander og i mindre grad kopper og kar i keramikk, metall eller glass. Også til sjøs er det lett å tenke seg at tre og kanskje tinn var adskillig mer praktisk enn keramikk som lettere knuses når det blir litt ruskevær og sjøgang.

• Et av Norges eldste skjenkekar? En fredagspils i 1500-tallets Oslo havn
• Treboller og trefat: Hverdagsliv i middelalderens Oslo

Det meste av gjenstandene som graves opp i havneområdet må karakteriseres som hverdagslige bruksgjenstander. Det er praktiske redskaper og husgeråd til bruk i det daglige. Men, en sjelden gang dukker det opp gjenstander som forteller om andre sider av livet. Om kunst, kunsthåndverk, kultur, musikk, lek og spill. Helt spesielt er det i et par tilfeller hvor vi har funnet en leirgjøk og en liten bjelle som gjengir lyd som er identisk med den som klang for rundt 500 år siden, og som ikke har klinget siden.

• Islegg: Fortidens skøyter funnet i Bjørvika
• Leirgjøk fra 1500-tallet: Lyden av fortidens Oslo havn
• Lyd i leira. En bjelle fra Renessansen ringer igjen

På tross av bruken av metalldetektor er det funnet svært få mynter under utgravningene i Oslo havn. Det kan tyde på at både sjøfolk og byens borgere passet godt på verdisakene sine. Det er imidlertid gjort funn av noen få mynter og flere små skinnpunger som godt kunne ha blitt brukt til oppbevaring av mynt.

• Myntfunnet i Bjørvika: Et tysk sølvhilsen fra 1538