Tale ved Krigsseiliermonumentet 8. mai 2017

I dag på denne frigjøringsdagen 8. mai hedrer vi her ved Krigsseilermonument på Bygdøynes, norske sjøfolk som falt i Første og Andre Verdenskrig.

Det er så lenge siden nå, at det er nesten ingen som husker lenger. Derfor kan det virke fjernt for mange. Men i tusenvis av norske hjem lever ennå minner og bruddstykker av historier om liv som bråstoppet på havet, da torpedoen eller bomben rammet ... det norske skip. Over to tusen sjøfolk ble drept i den store krigen 1914-18, en krig Norge sto utenfor -- vårt land var nøytralt i den konflikten. Men ubåtene var nådeløse på det store havet, der norske skip seilte med forsyninger til krigførende parter.

Og under Andre Verdenskrig - 1939 - 1945, der Norge var part - fordi landet vårt ble overfalt og okkupert av Nazi-Tyskland - ble tre og et halvt tusen nordmenn i handelsflåten drept til sjøs... i maskinrom og bysse, på dekk og dørk, i rorhus og ved miltraljøsen. I månestille netter i Stillehavet, i tåke over Det Indiske Hav, på solblanke dager i Middelhavet, i vinterfrådende netter i Atlanterhavet og i ishavskonvoiene til Murmansk.

Hjemmeflåten, som ble rekvirert av okkupanten, led også mange tap av menneskeliv -- mer enn 600 sjøfolk ble drept. Og Marinen mistet nesten halvparten av sitt mannskap, over 900 drept.
10.000 nordmenn ble drept under 2. verdenskrig. Den aller største gruppen var sjøfolk i handelsflåten.

La oss ikke redusere dem til tall. For hver eneste av dem hadde et liv å leve, mange var så unge at de bare såvidt hadde begynt på det.
De var dekksgutter og matroser og fyrbøtere som var sønnen eller broren eller kjæresten eller forloveden til noen - hjemme i Norge.
Noen var eldre -- som hadde kone og barn hjemme i landet som nå var trampet under tysk soldat-hæl.

Det er en historisk sannhet at det var sjøfolkene ute som ble Norges viktigste bidrag til alliert seier over Hitler-Tyskland. Og som bidro til at vi i dag kan leve som frie mennesker i Norge.
Den norske handelsflåten - verdens fjerde største ved krigsutbruddet - fraktet flybensin og tanks, reservedeler, våpen, mat og medisiner -- livsviktige forsyninger over verdenshavene til armeer som kjempet mot nazistene i Afrika, i Østen, i Russland.
Og holdt livlinjen åpen mellom det mektige USA og Storbritannia -- den lille øyen som holdt ut mot tyranniet.

I slaget om Atlanterhavet, da England sto alene igjen i et nazi-undertrykt Europa, var det norske skip og norske sjøfolk som holdt forsyngslinjene åpne. Hver eneste konvoi som stampet seg frem over havet hadde verdifull last som kunne snu krigens gang. Ikke ett skip å miste! Men mange, mange ble senket. Av ubåter, bombefly, miner og fiendtlige krigsskip.

I havn måtte de telle opp: Hvor mange mistet vi denne gangen? Så var ut igjen, på ny, livsfarlig seilas. -- Look to Norway, sa USAs president , Franklin Delano Roosevelt. Se hvordan Norge lider. Men kjemper videre. 500 skip gikk tapt.

Men mer dyrebart enn skipene --  var mannskapet. Tre tusen fem hundre liv, tre tusen fem hundre gutter og menn - og noen kvinner ... det er et tall til å bli svimmel av. Hver tiende mann måtte dø, kalte Per Hansson sitt dokumentarverk på seksti-tallet om den norske sjømann under 2. verdenskrig.

Den boken kom i en periode av norsk historie hvor den norske stat grovt sviktet sine største helter, en tid da de ble nektet både sin rettmessige hyre og den heder og ære de hadde krav på.

For i tillegg til alle de døde, de falne, fikk vi etterhvert høre om alle dem som ikke tålte tiden etter krigen. Som gikk seg bort i nerver og alkohol, som bodde på gaten eller i granhytter ute i skogen, som mistet seg selv, sin familie, selve sin verdighet.

Kan jeg være personlig et øyeblikk: Min far var krigsseiler. Han var styrmann og radiotelegrafist på D/S "Keret", et lite lasteskip som tilhørte Det Bergenske Dampskipsselskap. Lille "Keret" av Bergen hadde vært i krig et år allerede, da de ble torpedert av en tysk ubåt sensommeren 1940 - i Irskesjøen. Bare en håndfull menn overlevde - de drev rundt på havet i tre døgn i en skudd-splintret livbåt før de ble plukket opp av et britisk linjeskip og tatt med til Canada.

Far fortalte at da sjøforklaring var overstått, nye klær utlevert, og et antagelig rikt antall whisky-drinker var svelget unna, var det å melde seg til tjeneste igjen: Han ville gjerne mønstre på en destroyer. Ville bruke muligheten til å kunne ta igjen, som han sa -- mot tyske ubåter i Atlanterhavet. 

Det ble likevel et nytt handelsfartøy - D/S Lyra. Og etterhvert ble konvoi-farten rutinen. Med våpen og forsyninger.
Var han redd? - spurte jeg. Dumt spørsmål. Eller i hvertfall et spørmål som aldri ble besvart: - Jeg var mest forbanna, sa far bestandig. Kanskje det var en måte å jage bort frykten.
Min far klarte seg - lenge. Mange av hans venner gikk til grunne etter krigen, da ingen i land forsto hva slags påkjenninger de hadde gjennomlevd på sjøen. Eller ville forstå. Krigsseilerne ble usselt behandlet, og betraktet som simple uteliggere og samfunnstapere -- de som hadde risikert alt.

Og så -- var det alle de døde. De som ikke en gang kom hjem med ødelagte nerver. De som  bare etterlot seg enker og barn -- foreldre til og med, i bunnløs sorg i norske byer og havner.

Dem var det jo mange av også under Første Verdenskrig, krigen Norge ikke engang var en del av.

Vi glemmer å snakke om det i dag, men krigsforlisene under Første Verdenskrig gjorde mange andre nordmenn velstående. Overforsikrede skip som gikk til bunns med full besetning, skapte familieformuer i Norge. Det ble spekulert i risiko. Jo farligere frakt, jo høyere forsikring. Og for for de svimlende forsikringssummene ble det skapt nye formuer, bygget store villaer -- den dag i dag er vi omgitt av jobbe-villaer, her i Oslo. Av sjøfolks slit og skrekk og død ble mange rike. 

Det er gode penger i krig, som vi vet. Der noen dør, gjør andre profitt. I dag er Norge en betydelig produsent av våpen som kan senke skip og drepe sjøfolk. Det er lov å reflektere over det på en dag som i dag. At krig og profitt ikke kjenner grenser. At noen profiterer på at det alltid er krig et sted i verden.

Neste år er det ett hundre år siden Første Verdenskrig ebbet ut -- en hel generasjon unge menn lå forblødd igjen på europeiske slagmarker. Og to tusen norske sjømenn hadde ofret livet i en krig som knapt angikk dem, en meningsløs krig -- selv om den omtalt som "Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger".

Og det er 72 år siden over tre tusen norske sjøfolk ble drept på havet. De seilte for vår frihet, sies det alltid i talene på frigjøringsdagen. Og det skal vi være takknemlige for.

Men vi må huske dem for mer enn helterollen. I noen norske hjem ennå, lever minner om sjøfolk som bukket under i en en krig -- bare fordi de var sjøfolk. De var på jobb. Til sjøs. De var vanlige mennesker. Noen elsket dem. De elsket noen tilbake.

La oss minnes dem som døde, i takknemlighet på denne Frigjøringsdagen.