Skip og båter i Oslo havn: Hvordan de ble bygget og hvor de kom fra?

Skipsfunnene i Oslo havn varierer i størrelse og form. De fleste fartøyene er bygd i det som ofte kalles nordisk stil. Det vil si at de er klinkbygde, med hudbordene lagt med overlapp mellom bordgangene og band tilføyd deretter. Dette er i motsetning til kravellbygg hvor hudbordene er lagt kant i kant slik at skrogsiden fremstår som helt glatt.

I Norge kommer de kravellbygde fartøyene inn i skipsbyggingen på et senere tidspunkt enn de klinkbygde. Vi kjenner ikke til norskbygde kravellbygde fartøy før på 1500-tallet.

Størrelsen på fartøyene som er funnet varierer fra de største på rundt 20 meters lengde, som må karakteriseres som små skip, og ned til små robåter på 5-6 meter. De største fartøyene har hatt et eller flere dekk og vært rigget med mer enn en mast, mens de mindre båtene både har hatt et lite seil og vært mulige å ro.    

Sammenlignet med eldre norske båter fra vikingtid og tidlig middelalder eller tradisjonsbåter fra Vestlandet og Nord-Norge er de fleste av Bjørvika båtene betraktelig tyngre og kraftigere bygd. Det er flere fartøyer som har gjennomgått endringer og påbygg for å kunne ta mer last, bandene (spant) er kraftige og tettstilte, og det håndverksmessige bærer generelt preg av at funksjon har gått foran krav til estetikk. Mens middelalderbåtene har hogde hudbord, har flertallet av de yngre båtene sagde bord, en konsekvens av at oppgangssaga ble tatt i bruk i området på tampen av middelalderen.

Fartøyenes bruksområder har antagelig vært allsidig, de kan ha vært brukt som små handelsfartøyer, til fiske og småfrakt langs kysten, og de minste kan være omlastingsbåter for større trelastskip som ankret opp ute i vika. Både det 14-15 meter lange skipet Barcode 2 bygd i 1590 og det noe mindre Barcode 5 har hatt en lasteluke for tømmer i akterenden og har som mange andre skip fraktet plank fra Bjørvika i årtiene rundt 1600.

Båtenes proveniens, eller nærmere bestemt tømmerets opphavssted er noe forskjellig. Det meste av tømmeret brukt i fartøyene er av sørnorsk proveniens, men både vestsvensk, sørskandinavisk og baltisk opphavssted er også til stede i materialet.

Vi kan ikke med sikkerhet si hvor verken småbåtene eller de større fartøyene er bygd, men det antas at en betydelig del av i alle fall de tidlig moderne fartøyene (fra sent 1500 og 1600-tall) er bygd i østlandsområdet, noen er bygd i det som i dag er Vest-Svensk område (Bohuslen) mens Barcode 17 fra 1353 er bygd i baltisk eik og skandinavisk furu.

De største skipene mot slutten av middelalderen har antagelig ikke kunnet legge til ved bryggene i Oslo. De tyske hanseatene dominerte handelen i Oslo i middelalderens siste del. Deres største skip var etterhvert så store at de til og med fikk problemer med å legge til ved de store hansabyenes egne brygger. I 1412 vedtok hansaforbundet at ingen skip skulle overstige 200 tonns drektighet (lastekapasitet) eller ha en dypgang på mer enn 6 Lübeck Ellen tilsvarende ca. 3,5 meter.

Som den kronologisk oppsatte tabellen under viser er det hittil eldste skipsfunnet fra Oslo Sørenga 3 fra 1320, deretter er det funnet fire fartøyer fra 1350-tallet og seks båter i perioden 1481-1500. Sju båter stammer fra første halvdel av 1500-tallet, og hele 23 i siste halvdel av århundret. Kun tre båter er fra byens aller siste fase fra perioden 1600–1624. Tre båter er hittil ikke daterte, men antas ut ifra kontekst å ha en renessanse datering.

Det er en lang, faglig tradisjon for at vrakene blir gitt navn etter hvor de er funnet. De aller fleste ligger i umiddelbar nærhet til det gamle Oslo på østsiden av Bjørvika, mens skipet Palehaven 1 og båtene Havnelageret 1 og Christiania 1 og 2 er funnet på vestsiden av vika ved det som ble den nye byen Christiania etter bybrannen i 1624. Middelalderbåten Vaterland 1 er funnet ved dagens Schweigaardsgate ved datidens utløp av Akerselva og Jernbanetorget-båten er funnet nettopp på Jernbanetorget.

Det er funnet en håndfull jernanker og rundt regnet 30 tredregger i det gamle havneområdet, i tillegg er det gjort funn av en rekke yngre jernanker ute i selve Bjørvika ved mudringsarbeider.

Noen av dreggene er funnet rett ved båter og kan med en viss sannsynlighet ha tilhørt fartøyet de ble funnet ved, mens de aller fleste er mistet fra ukjente fartøy. Ankerene kan dateres ut ifra funnomstendigheter og typologi fra 1300-tall og frem til senest 1700.

Det ligger også taurester spredt i sjøbunnsleira over det meste av det gamle havneområdet. Alt fra tynne tråder, tau brukt i riggen, ankertau og tykke trosser brukt til fortøyning i mange ulike materialer gjenfinnes. Vi finner også andre rester av rigg og båtutstyr som blokker og merlespiker, pumper, øsekar og årer.

Det har opp gjennom årene vært lansert mange ideer til hvordan så mange skipsvrak er blitt funnet i det som var de innerste delene av byhavna fra middelalderen og frem mot vår tid. Tidlig tenkte man at båtene var senket og brukt som fundamenter for brygger eller landvinning. Men, det ser ut til at båtene konsekvent ligger ved eller utenfor de utgravde bryggefundamentene, og slett ikke er lagt ned som en såle for disse. Så sank de eller ble de senket der de lå ved kai?

Det er ikke godt å si. Det faktum at vi ikke har funnet en eneste mast og ofte nokså lite av bjelkelag og dekk gjør at vi tenker at skipsvrakene er blitt rensket for alt nyttig enten før de sank eller når de lå der på grunt vann etter at de sank. Funnet av en rekke båter og skip som var brent ned til ripa taler for seg og viser at fartøyene må ha sunket i en eller flere av de store brannene som rammet både Oslo by og havna gjennom hele byens historie.