Forliset av det irske handelsskipet Providence 1721

 

Lavitfamilien

Noen uker tidligere hadde handelsskipet blitt lastet med smør, malt og mel fra den byen Cork sør i Irland. Skipet var eid av den innflytelsesrike Lavitfamilien som hadde flyktet fra Frankrike fordi de var hugenotter. Far, Joseph Lavit ble ordfører i Cork, mens sønnen Walter styrte handelen. Providentz skulle seile til Arendal i Sør-Norge for å handle det ettertraktede norske tømmeret og kanskje også gjøre en handel med jern fra Baaseland Værk. Corks motto er fortsatt «En trygg havn for skip» og byens naturlige havn var betydningsfull for byen som finanssenter ved elva Lee. Også Lavitfamilien preger dagens geografi og en kai er oppkalt etter dem.

 

Handelsskipet Providence

Høsten 1721 må Cork ha vært fylt av duften av sjø, tare og garveriavfall da Providentz skulle legge fra kai. Skuta var om lag 30 meter lang og bygget av eik. Akterspeilet var påkostet med store rektangulære vinduer til styrmannens kahytt. Livet om bord var derimot ikke like påkostet for de fleste andre av mannskapet. De kunne varme seg og tørke klær rundt en bysse som var murt opp inne i skipet. Kosten bestod av salt, tørket kjøtt og skjemt brød. Det velsmakende smøret Cork var så kjent for, og som var lastet om bord med kurs for Norge, måtte de se langt etter. Da hadde styrmannen det bedre med ost og vin.

Turen over Nordsjøen

Styrmannen hadde også en ikke helt enkel rute foran seg. For å seile i Nordsjøen i november uten moderne hjelpemidler og redningstjeneste er nok for folk som våger å ta en sjanse. Klippene og skjærene som fråder i Sør-Norge var farlige og det visste både Lavitfamilien og styrmannen. Utsiktene til profitt er også forlokkende og har senket tusenvis av skip i Nordsjøen. Reisen i åpen sjø gikk derimot fint og Providentz kom seg til Mandal to uker før ulykken, med mannskap, varer og skip i god behold.

Fra arkeologisk havnemateriale langs de mange uthavnene i Sør-Norge vet vi at det ble både spist store stykker kjøtt, drukket anselig og røkt tobakk fra lange, hvite krittpiper. Det må ha vært en lettelse for alle å ha krysset det åpne havet uten ulykker – en tid for fest! Da Providentz de neste 13 dagene sneglet seg østover i retning Arendal langs land var losen om bord, lommekjent som få. 

Og da kunne vel ikke noe gå galt? Losen hevdet senere i sin sjøforklaring at styrmannen lå drukken og flere andre var også beruset. Hadde festen pågått lenge hos det irske mannskapet siden de krysset havet? Ingen av mannskapet anklaget losen for drukkenskap, men han gjorde en grov tabbe og forvekslet styrbord og babord i en av sine kommandoer. Tømmermannen stod til rors, og det var virkelig ikke hans rette element. Så da kommandoen faller og han får ordre om å sette kursen rett mot fjellet, da gjør han nettopp det.

Vannet fosser inn

Babord side ble slått inn og vannet fosset inn i skipet. I løpet av bare noen øyeblikk sank skipet og man lykkes bare med å få satt den ulykksalige skuta på grunt vann. Til alt hell klarer alle om bord å berge seg, men ikke i annet enn det de står og går i. Senere blir begge ankrene og det meste av riggen solgt på auksjon, og lokalbefolkningen har også klart å berge en og annen kjærkommen rekvisitt for ellers fattige fiskerbønder.

Skipet blir funnet

Slik ble skipet liggende i 299 år, mens sjø, strøm og små organismer brøt ned mye av skroget. Inntil sveipende LED-lys fra dykkerne i Mandal dykkerklubb i sine neoprenmyke eksoskjeletter brått kom over levningene av skipet og lasten nesten 300 år etter at det sank.

Norsk Maritimt Museum har forvaltningsansvaret for kulturminnet og står i dag for de videre undersøkelsene. Det er satt ned et kulturminneskilt i sandbunnen for å minne dykkere om at skipet er fredet. «Providentz» betyr på norsk forsynet. Det kan tolkes som at noe skal tas godt vare på. Det forsøker vi å etterleve ved å bevare kulturarven for ettertiden.