Det var som vanlig direktør for Norsk Maritimt Museum, Tove Wefald Pedersen som ledet an seremonien ved Krigsseilermonumentet. Vakker sang ved Det Norske Sjømannskor, og tale for dagen monumentet var direktør for Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås.
Tale for dagen
Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord
Krig er aldri bare historie. Krig er alltid også samtid. Til evig tid.
Den tanken slår meg hver eneste gang jeg leser eller ser noe som handler om annen verdenskrig i Norge. Og forsåvidt om andre kriger og konflikter. Vi blir ikke "ferdig" med krigen, fordi den har vært og fortsatt er så definerende for oss som land og samfunn.
For 35 år siden var jeg selv militærnekter og pasifist. Jeg hadde gode grunner for det, og jeg avtjente siviltjeneste i stedet. Jeg hadde fordypet meg i krigers militære ofre, men ikke minst alle de sivile, og alt som kreves av så mange som gjør sin tunge og ofte farlige innsats - av plikt. Slik tusenvis av norske krigsseilere gjorde det under annen verdenskrig.
Etter hvert så jeg selv hvor nødvendig et militært forsvar er for et lands frihet. Frihet er en skjør størrelse, den krever forsvar utad og beredskap innad. Begge deler må være under demokratisk kontroll. Vi ser i dag i flere land hvor utsatt både demokratiet og friheten er.
I Norge lever vi i en normalitetens idyll, on top of the world så å si. Vi ligger helt øverst på de fleste attraktive statistikker, inkludert dem som gjelder pressefrihet, ytringsfrihet og graden av demokrati.
Kanskje er det blant annet fordi krigen er en så dramatisk kontrast til alt dette at den fortsatt vekker så stor interesse. For engasjementet for alt av krigstemaer er veldig sterkt. "Siste nytt om krigen" kaller jeg dette fascinerende fenomenet. "Siste nytt om krigen". Det finnes knapt et tema som mobiliserer større interesse. Og det er andre verdenskrig som da er Krigen med stor K - den første vi hadde hatt på norsk jord siden 1814.
I den jobben jeg har nå, i Stiftelsen Fritt Ord, strømmer det inn hele året, med søknader om bøker, filmer, seminarer og journalistikk med krigen som tema. Ja, det er knapt noe enkelttema som resulterer i flere prosjekter. Stadig flere underbelyste emner fra krigshistorien får lys på seg. Vi lærer.
Vi husker Jon Michelets fantastiske romanserie om krigsseilerne for noen år siden. De siste få årene har vi hatt de store offentlige diskusjonene rundt Marte Michelets bøker om jødenes plass i norsk krigshistorie. Fortsatt har vi diskusjonen om frontkjemperserien som NRK har sendt.
Så vi lærer og lærer - mer enn 80 år etter okkupasjonen, mer enn 75 år etter frigjøringen. "Siste nytt om krigen" er en levende og vital del av samfunnsdebatten.
For Stiftelsen Fritt Ord er det en spesielt viktig sak å bidra til alt dette. Stiftelsen ble unnfanget i 1974 nettopp av Milorg-ledere og andre fremstående motstandsmenn, med Jens Chr. Hauge i spissen. Hensikten var å bygge en beredskap og en infrastruktur for kunnskap og kommunikasjon i fredstid, for bedre å kunne takle utfordringene i krise- og krigstid.
Det er i tider som nå vi må gjøre det. Spesielt viktig er det å huske dette når de siste tidsvitnene forsvinner. Da blir det et stort ansvar å forvalte hukommelsen videre. Her ute på Bygdøy er det flere institusjoner som gjør det når det gjelder krigshistorien, blant annet HL-senteret og Norsk Maritimt Museum.
Men hvorfor blir så mange temaer som har med krigen å gjøre, så viktige for så mange mennesker i så mange tiår etter? Jeg tror det handler om identitet. Krigshistorien setter på spissen hvem vi var, hvem vi er i dag, hvem vi ønsker å være - og vil bli. Den gir anledning til å reflektere over både noe av det stolteste og fineste, og noe av det mørkeste og tristeste, i norsk historie.
Veldig mye har heldigvis skjedd de siste tiårene når det gjelder krigsseilerne og hvordan de er blitt tatt vare på. Det har vært enormt med offentlig oppmerksomhet og mye interessant forskning. Til slutt kom også den offisielle beklagelsen fra Staten og Regjeringen, i 2013.
Det er mye å lære av historien om hvordan Norge taklet krigsseilernes situasjon så dårlig etter 1945. De ble ikke forstått, ikke fulgt opp, ikke tatt vare på, deres innsats ikke anerkjent før etter flere tiår. Den enorme krigsinnsatsen som hadde blitt lagt ned der ute, ble rett og slett oversett og tonet ned - til tross for de enorme ofrene tusenvis av krigsseilere gjorde i årevis, i konvoier under umenneskelig press.
En ting var det økonomiske med krigspensjon, som kom veldig sent. En annen og enda viktigere sak var det nok for mange å bli anerkjent rett og slett som krigsskadde, og få hjelp til å takle det. Det satt langt inne, for det fantes ikke noe begrep om posttraumatisk stressyndrom - det helsevesenet og samfunnet så var angst og nervøsitet og alkoholisme. Man skjønte ikke grunnene før etter flere tiår.
Men vi har gjort og gjør noen av de samme triste feilene også med etterkrigstidens og dagens krigsveteraner, altså de som har gjort tjeneste i krigs- og konfliktsoner for Norge i etterkrigstiden, i fredsbevarende styrker og nå sist i Afghanistan. De blir ofte ikke fulgt godt opp, leser vi beretninger om med jevne mellomrom, selv i 2021.
Det samme gjelder for øvrig den nasjonale krise som 22-juliterroren på Utøya og i regjeringskvartalet var. Vi markerer jo ti år siden hendelsene nå. Ingen har tatt det helhetlige ansvaret for helseoppfølgingen, og det kan være tilfeldig fra sted til sted hvordan gjenlevende og andre blir fulgt opp. De blir lett en salderingspost. Det er en stor belastning og en skam.
Så jeg vet ikke hva som skal til for at vi - samfunnet - skal lære. Det sitter visst veldig langt inne. Jeg har rett og slett ikke noe svar. Noen burde jobbe med dette.
Denne årlige seremonien er viktig for mange. Den er et synlig symbol på en historie og en innsats som lenge ble fortrengt, men som nå kontinuerlig blir minnet og markert. Slik må det fortsette, for vår felles hukommelses skyld.
Krigsseilerne selv er nesten ikke med oss lenger, som levende mennesker og tidsvitner. Ifølge en sak i VG i dag er det bare 19 igjen.
Men de andre veteranene fra etterkrigstiden og de siste tiårene er det mange av - og også alle de overlevende fra 22. juli-terroren og deres tusenvis av pårørende fra denne nasjonale krisen.
Av alle disse grunnene er frigjørings- og veterandagen i dag fortsatt en veldig samtidig dag.
For krig er aldri bare historie. Krig er alltid også samtid. Til evig tid.