Werrafatet fra 1613: Et bryllupsminne fra Oslo havn

Ofte består keramikken som finnes i arkeologiske utgravninger kun av et og annet skår, mens det vi finner i havna ofte kan være bedre bevart, som dette fatet. Det som derimot er mye mer sjeldent er at de gamle tingene vi finner allerede er datert for oss, i dette tilfellet i form av et påskrevet årstall. Ikke bare hjelper slike gjenstander oss med å datere konteksten funnet er en del av, det plasserer oss tilbake til en mulig konkret historisk hendelse i 1613 i Oslo, som sannsynligvis ikke er bevart i en skriftlig kilde: et bryllup i Osloområdet.

Fatet er 37 cm i diameter, 7,2 cm høyt og laget av dreid leirgods. Innsiden av fatet er rikt dekorert med både påmalt og innrissede detaljer, kalt "sgraffito", i grønne og hvite farger over rødbrun leire. Hovedmotivet er et par som holder et glass i hånden, i tillegg til konsentriske ringer og et delt årstall i hvitt som til sammen blir 1613. 

Slike fat med denne type dekor og motiv kalles for "Werrafat" etter stedet der de ble produsert, langsmed Werradalen i sentrale Tyskland.

Fatene er kjent for sin karakteristiske dekor med hornmaleri i hvitt og kobbergrønt på lysebrun leire, med innrissede "sgraffito"-detaljer. De har ofte et motiv i sentrum, og det er gjerne et årstall malt på fatet. Fatene er ofte tolket til å være gaver benyttet til spesielle anledninger, for eksempel forlovelser og bryllup. Det er trolig derfor man har malt en dato på fatet; for å markere begivenheten. 

På denne tiden var det på kontinentet en bryllupstradisjon å sende rundt et fat eller en bolle for å samle inn alle gavene til brudeparet. Fatet fra Bjørvika kan  ha blitt brukt i en slik seremoni.  Werrafatene var tilsynelatende mest populære i perioden 1600-1620, og er i hovedsak funnet i urbane og kystnære strøk. Den eldste daterte Werra-keramikken er datert til 1568, den yngste til 1653. 

Werra-keramikken var i stor grad laget for eksport og kan gjenfinnes over store deler av Nord-Europa. Til Oslo kan fatet ha blitt eksportert direkte fra Bremen, som var utskipningshavn i munningen av Weser/Werra- elvene, eller kanskje av hollandske trelasthandlere som seilte nordover i ballast.

På bakgrunn av laget fatet ble funnet i, har det i alle fall havnet på sjøbunnen relativt kort tid etter dets tiltenkte bruk, en gang mellom 1613 og den store bybrannen i 1624.

Hvordan et slikt flott praktfat endte opp i flere biter på havets bunn, innerst i gamle Oslo havn, kan vi derimot bare spekulere i. Fatet kan ha blitt mistet da det skulle lastes over bord på brygga, eller fra et større til et mindre fartøy og nådde aldri frem til det kommende brudeparet. En annen mulighet er at fatet har blitt slengt veggimellom i sinne og frustrasjon i en ekteskapskrangel. Eventuelt at det ble knust ved et uhell noen år etter feiringen og endte på sjøbunnen med annet søppel, da ødelagte gjenstander ofte havnet på sjøbunnen som var datidens søppelkasse.

Dette vil forbli en av arkeologiens mange mysterier.