Ankerfunn i Oslo havn: Et intakt jernanker fra 1300-tallet

Ankre kommer i alle former, størrelser og materialer. De tidligste ankrene var enkle, laget av stein og tau. Noen tidlige ankre bestod også av tredeler som kunne feste seg på havbunnen, som resulterte i at fartøy ble tryggere fortøyd. Ankre utviklet seg i kompleksitet, men enklere ankertyper ble brukt lenge etter at mer avanserte jernankre var utviklet, og de eksisterte side om side i århundrer.

Allerede i den romerske perioden var jernankre med avtakbare ankerstokker i bruk. Imidlertid er de fleste ankrene vi har funnet i våre utgravninger de siste 15 årene i Oslo, de mer grunnleggende steinankrene kalt dregger. De fleste dreggene vi har funnet, er datert til 1500-tallet. Dreggene var vanligvis laget med en stor stein, som satt på to krysspunkter av to dreggarmer, og var omsluttet av bøyde pinner. Det er likevel stor variasjon i både dreggenes former og størrelser, som eksempelvis det mindre anker funnet på skipsvraket Bispevika 16, der den naturlige formen på en tykkere gren er brukt.

Selv om det har vært fantastisk å finne disse dreggene, hadde vi begynt å lure på: hvor er alle de tapte jernankrene blitt av? I løpet av høsten 2022 begynte vi å finne ankerstokker, den ene etter den andre, i samme del av utgravningsfeltet og i samme lag. Vi viste dermed at stokkene kom fra samme periode, rundt 1300-tallet.

På og rundt disse ankerstokkene fant vi tykke tau og mange av dem var sterkt spist av pælemark. Men deres funksjon var klar, de var laget av to store eikedeler som var sammenføyd med trenagler og med et spor hvor leggen av jernankre engang hadde vært. Jerndelen av ankrene var imidlertid ikke å se noe sted. Det var en viss trøst da vi fant et vakkert eiermerke på en av disse stokkene.

Med bare én seksjon igjen å grave i det som fremstod å tidligere ha vært et område for oppankring, trodde vi at vi at vår metalldetektor gav utslag nær et trestykke som så ut som et skaft. Kunne det være en øks?

 Den ble forsiktig utgravd, men metallsignalet forsvant, og skaftet viste seg å være (dramatisk pause) en kvist. Vi ga opp seksjonen og lot en ensom arkeolog, Christian, se på når gravemaskinen fullførte arbeidet. Christian tok en siste sveip med metalldetektor før han ga klarsignal for at betongen skulle helles, og der var det igjen, metallsignalet.

Etter mye leire og forvirring hadde vi endelig funnet et tapt jernanker!

Til å være rundt 700 år gammelt er ankeret i fantastisk stand. Det består av eikestokken, leggen, armer med én fluke og en ring som var festet til kronen (mellom armene). Det er 2 meter langt med en stokk som er ca. 1,6 meter lang. Det var også mye tau rundt ankeret.

Vi fant også store klumper med løs korrosjon, som sannsynligvis er det som er igjen av den manglende ringen, som originalt har vært festet over stokken, og den manglende fluken. Ankerstokken var plassert i rett vinkel til armene, noe som resulterte i at én av flukene gravde seg ned i havbunnen. Den øvre delen av stokken var ganske spist av pælemark, men mer enn halvparten av den er i god stand, slik at vi kan anslå at den var 15 cm tykk i midten, men smalner av til 9 cm i endene. Leggen på anker er 170 cm langt mellom stokk og armer, og har et rektangulært tverrsnitt med en tykkelse og høyde på 4 x 7 cm. Ankerarmene er ca. 100 cm lange.

Ankeret er nå sendt til konserveringsavdelingen ved Norsk Maritimt Museum. Vi grubler fortsatt over spørsmålet om hvor alle de andre jernankrene er blitt av. Hvorfor har vi funnet så få, og hvordan ble de stokkene vi fant, separert fra sine jernkomponenter?

Havbunnen der ankrene ble funnet, var fri for steiner og andre hindringer som kunne ha kilt fast ankrene på sjøbunnen. Dette kan forklare hvorfor vi har funnet så få tapte ankre i havna i Oslo. Det forklarer imidlertid ikke de demonterte ankrene. Dette og mye mer sitter vi nå og grunner litt over.