Fifty shades of grey. Hva er greia med sjøavsatte kulturlag?

Selve kjernen i det arkeologiske prosjektet på B8a er å dokumentere sjøavsatte kulturlag. Det var denne kulturminnetypen vi visste om med sikkerhet på forhånd, mens skipsvrakene kommer i tillegg i forbindelse med vårt hovedprosjekt. Men hva er egentlig et sjøavsatt kulturlag? Og hvorfor er vi arkeologer så opptatt av disse lagene?

Utgravninga på B8a foregår i et område som var åpent farvann på 1500-tallet og tidligere. Det vi undersøker er altså den gamle sjøbunnen i Oslo havn. Kulturlag er avleiringer forårsaket av menneskelig aktivitet, eller med et vesentlig innslag av fysiske spor fra mennesker. Det er godt kjent at kulturlag finnes på land, særlig i byer med en lang og sammensatt historie. At historiske kulturlag også finnes under vann er noe både folk flest, og en del arkeologer, kanskje ikke er fullt så klar over. 

Kulturlag under vann kan for det første oppstå raskt som følge av enkelthendelser. Et eksempel er dumping av ballastsand eller -stein fra skip. Sanda vil, avhengig av bl.a. strømforhold, kunne spre seg utover sjøbunnen og danne sjikt som er synlig når vi graver i bakken. Et annet eksempel er lag av hoggflis rundt brygger, som stammer fra det tidspunktet bryggene og eventuelle sjøboder på dem ble konstruert. Det mest vanlige er imidlertid at sjøbunnslagene bygger seg opp over tid, i en kombinasjon av naturlig tilsig og menneskelig aktivitet. De tykke kulturlagene i Bispevika er antakelig en kombinasjon av akkumulert silt, jord etc. fra de mange elvene som renner ut i Bjørvika, dumping fra båter og skip og avfall fra byen like ved.

På grunn av variasjon i aktivitet – både på land og til vanns, får sjøbunnslagene ulik karakter i tid og rom. Både farge, konsistens, innhold av ulike bestanddeler, som leire, silt, sand, stein, sag- og hoggflis, kan vi se eller kjenne og dermed også dokumentere. Når arkeologer i Roma skal forklare turister hva kulturlag er, hender det at de bruker matretten lasagne som et bilde på hvordan undergrunnen i byen er bygget lagvis opp, med de eldste lagene av byens historie i bunn. Hvis vi skulle laget en tilsvarende metafor i Norge, kunne vi kanskje vist til oppbygningen av en snøskavl: De fleste nordmenn har vel minst en gang i livet sett en skredekspert snitte en skråning med snø og forklare hvordan kombinasjoner av vinterlig vær og nedbør i ulike former skaper fare for snøskred.

Etter denne introduksjonen til hva sjøavsatte kulturlag er, skal vi si litt om hvilken arkeologisk informasjon slike lag gir oss. Hvorfor bruker vi tid på å dokumentere kulturlag i Bispevika?

1) Kulturlagene vitner om mangfoldet av aktiviteter i havna. Det å kartfeste hvor handelsskip og andre fartøyer har dumpet ballast, annen last, ødelagte varer osv. forteller oss om hvordan havna har vært brukt og organisert. Lossing av ballast (også kalt skyting av ballast), kan tenkes å ha nær sammenheng med lasting av nye varer. Hvor lå fartøyene til ulike tider? I hvilke deler av havna foregikk tømmerhandelen, fiskeomsetning osv.?

2) Kulturlagene er konteksten vi finner skipsfunn og andre gjenstander i. Gjenstander, skipsvrak, beinmateriale, lær- og tekstiler med mer finnes i store mengder i havna. Noe av dette arkeologiske materialet kan dateres ut fra form/type eller naturvitenskapelige analyser, men i svært mange tilfeller er dette enten umulig eller veldig kostbart. Gjennom å dokumentere kulturlagenes innbyrdes rekkefølge og tidfesting (stratigrafi), får vi derfor et rammeverk for å forstå det arkeologiske materialet vårt på en helt annen måte.   

3) Kulturlagene representerer det historiske landskapet under vann, en topografi som mennesker må ha kjent til og forholdt seg til. Sjøbunnen er sjelden helt flat; vi finner bukter, høler og skjær i sjøen, på samme måte som man har daler og høydedrag på land. Dette er en usynlig verden som folk i båt likevel må forholde seg til. Dokumentasjon av undervannstopografien kan for eksempel gi oss forklaring på hvorfor brygger er anlagt på bestemte steder, og hvorfor skipsvrak har blitt liggende andre steder.

På tross av det store kildepotensialet, må man også være klar over at sjøbunnen er et miljø hvor naturlige endringer stadig finner sted, som kan forstyrre den arkeologiske konteksten. Bølger og strøm skaper erosjon og forflytning av gjenstander. Levende organismer (krabber og krepsdyr for eksempel), graver og romsterer i bunnlagene. I tillegg til dette kommer menneskeskapte endringer, slik som mudring, ankring osv. Slike prosesser kan forklare hvorfor vi noen ganger finner gjenstander fra ulike tidsperioder på samme nivå. Her er det ofte variasjoner fra sted til sted, og omroting er alltid en faktor vi må ha med når vi tolker sjøbunnslag. I den delen av Bispevika hvor B8a ligger, er det mye som tyder på at sjøbunnen har vært lite forstyrret både opprinnelig og etter utfyllingene på 17-1800-tallet.

De sjøavsatte kulturlagene på B8a blir målt inn i plan, der det er mulig og hensiktsmessig. Det dreier seg gjerne om avgrensede forekomster, slik som ballastfelter. En del lag har utstrekning over så å si hele tomta, og slike lag dokumenterer vi ved å tegne et stort antall profiler. I filmen nedenfor kan man se hvordan en slik oppmåling foregår. I etterkant av undersøkelsen, vil vi sette sammen alle disse tegningene, for å gjenskape det historiske undervanns-landskapet og de arkeologiske kontekstene på tomta.

I en travel havneby, som Oslo har vært i middelalderen og tidlig nytid, finner vi tjukke kulturlag i den gamle sjøbunnen. Gjennom byen og havnas historie har det oppstått et lagvis arkiv som vi kan bla oss nedover i – og bakover i tid. Gjenstandene vi finner i Bjørvika er ofte eksepsjonelt godt bevart, bedre enn på land, på grunn av de nærmest hermetiske forholdene i leira. Dette gjør at vi finner intakte tau, tregjenstander, tekstiler osv., som er mer enn 500 år gamle. Det meste av keramikken vi finner i Bjørvika er knust på forhånd, men gjenstander i sjøavsatte kulturlag er oftere enn på land hele i utgangspunktet. Dette skyldes at de har fått ligge i fred siden de ble mistet eller kastet.

De sjøavsatte kulturlagene skjuler altså mange historiske skatter. Men uten kunnskapen om hvordan og når de har havnet i sjøen, mister de en vesentlig vitenskapelig verdi. Dokumentasjon av kulturlagene er derfor en essensiell del av måten vi skaper forståelse av alt det spennende vi finner i Bispevika!

Nymoen, Pål A. 1996: Kulturlag under vann. I: Spor – fortidsnytt fra Midt-Norge. Nr. 1, 11. årgang. Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Vitenskapsmuseet, Trondheim.