Transformasjon - arkeologisk utgravning blir kunst

Hvorfor arkeologi i Oslo havn blir del av et kunstprosjekt.

Tidlig i mai i år var vi så heldig å få besøk av kunstner Sigrid Espelien, høyskolelektor i keramikk ved kunsthøyskolen i Oslo. Espelien har i de siste fem årene dykket ned i blåleire som materiale, og som en inngang til sted og historiefortelling. I blåleira fra byggeplasser i Oslo gjemmer det seg historier om geologi, arkeologi, byutvikling, politikk, science fiction og industri. Leira er også utgangspunkt for utforsking av håndverk og teknologi. Tidligere har Espelien jobbet med mursteinsproduksjon – med graving av leire, pressing av tegl, bygging av ovn og brenning. Nå er fokus flytta til 3D- og VR-teknologi. Her forklarer hun mer om et par av sine prosjekter innen arkeologi i Oslo havn.

Besøk i byggegropa B8a med 360 kamera.

I vår fikk jeg muligheten til å komme på besøk i utgravingsfeltet B8 i Bjørvika, da var skipsvrakene Bispevika 16, 17 og 18 nettopp gravd frem og gjort klare til opptak. Jeg har tidligere jobbet med arkeolgisk dokumentasjon i felt i form av fotogrammetri. Det var derfor utrolig å oppleve et lignende utgravingsfelt som jeg hadde arbeida med tidligere uten å få muligheten til å se det selv. Den fysiske opplevelsen, lukta, se de gamle båtrestene på stedet der de falt sammen omgitt av blåleire, med Munchmuseet og resten av byggeplassen rundt, var helt fantastisk. Jeg hadde med et 360 kamera for å dokumentere utgravingsfeltet på en måte som gjør at man kan huske og oppleve stedet etter at arkeologene er ferdige og nye bygninger blir til. Jeg lagde VR briller i brent blåleire der man kunne sette inn en telefon med 360 bildet, så man igjen kan være der. Dette blir et surrealistisk møte mellom materiale og digital teknologi; mellom hi-fi og low-fi. 

Gjennom linken under kan dere selv gå inn og oppleve deler av feltet som i dag er gravd bort. Sjekk det ut!

• Feltet B8a med skipsvrakene Bispevika 16, 17 og 18 sett gjennom 360 kamera

Arkeologi, fotogrammetri og kunst

Jeg har vært så heldig å få samarbeide med arkeologene ved Norsk Maritimt Museum de siste fire årene. Under mine besøk på museet fikk jeg se hvordan arkeologene arbeider med 3D skanning av båtvrak og utgravingsstedene, som er en del av dokumentasjonen for å kunne gjenskape båtene digitalt men også fysisk gjennom båtverkstedet. Fotogrammetriteknikken, der man tar hundrevis av bilder som blir en 3D overflate av selve utgravingsstedet med det oppgravde båtskjellettet, ble mitt interesseområde. Hva om jeg kunne 3D printe dette landskapet i blåleire? Hva ville skje om dette åpne hullet, et sted mellom fortid og framtid som bare eksisterer digitalt, kunne manifesteres gjennom å bli printet ut i 1,2 mm tykke leirepølser?

Jeg har printet denne overflaten med hjelp fra Trond Mikkelsen og Trine Wester på Kunsthøgskolen i Oslo, som har hjulpet meg til å lage landskapet om til en form og en fil som kunne printes. Modellen er delt opp i åtte deler, da 3D printeren bare kan printe i 20x20x20 cm format, og den ellers ville blitt veldig liten og udetaljert. Wasp delta printeren er en del av fagområdet keramikk på Kunst og håndverk avdelingen. Leire og 3D printing passer ikke helt sammen. Man må sitte ved siden av 3D printeren en hel dag og sørge for at leira kommer ut ekstruderen, har riktig konsistens og ikke tørker for fort eller for sakte. Det er ikke en effektiv prosess, men det er akkurat materialet blåleire i møtet med 3D teknologien og de sporene som blir etterlatt i både den fysiske og digitale prosessen som ble fascinerende. Jeg forandrer ikke mye i den digitale modellen, bare lar de forskjellige programvarene løse overheng, fylle ut hull og så videre, og jeg glatter ikke ut de synlige lagene i printen. Brenningsprosessen er siste transformasjon, da leirepartiklene sintrer sammen, vrir seg og noen ganger sprekker. Hvilke visuelle, etiske og filosofiske rom oppstår når et landskap blir skannet, laget om til en digital 3D-form, delt opp i lag og printet ut i leirepølser gjennom en maskin? Hvert steg i prosessen etterlater spor i form av unøyaktigheter i det ferdigbrente og nye spørsmål om håndverk, teknologi, materialitet og sted oppstår.

De samme spørsmålene som arkeologer stadig spør seg om fortidens spor og materiale, med andre ord.  

Verkene har blitt stilt ut på galleri Kraft i Bergen og Espelien håper de kan bli vist i Oslo i løpet av det kommende året.